Da Stian Angermund (38) testet positivt på det forbudte stoffet Klortalidon etter målgang på OCC i 2023 i Frankrike ble livet totalt snudd på hodet.
Han gikk fra å være en fulltids idrettsutøver til å bli en fulltids etterforsker for å renvaske seg selv med håp om å kunne returnere til idretten uten sanksjoner og stigma, noe ytterst få har fått til.
På sin ferd har han blitt økonomisk og psykisk ruinert; advokatutgifter, testing av diverse sportsernæringsprodukter, medisiner til svigermor, psykologutgifter, fraværet av inntekter fra sponsorer og utestengelse fra all form for idrett.
Kanskje verst har det vært å måtte deale med stigmaet, stengte dører i etterforskningen, konstant uvisshet om når eller om han får respons på e-poster med det franske antidopingbyrået, tvil om at det i det hele tatt var hans urinprøve som ble testet, avvisning fra WADA om å ta DNA-test av urinprøven for å finne ut av det, og mye mye mer.. Hele greia er en tragisk farse og ligner plottet til en dårlig krimroman.
På vegne av det franske antidopingbyrået er saken vurdert av professor Dr. Michel Audran med følgende konklusjon:
«En terapeutisk dose klortalidon tatt 10 til 20 dager før konkurransen virker usannsynlig, spesielt hvis, som det fremgår av Dr. Villumsens rapport, utøveren deltok i en konkurranse 25 dager før. Jeg kan ikke se hvilket dopingscenario (stoff, antall administreringer) som kunne blitt brukt i løpet av 5-10 dager etter den konkurransen som utøveren ville ha forsøkt å maskere med klortalidon. Videre, gitt utøverens kunnskap om doping, ville han ikke ha valgt klortalidon, vel vitende om at elimineringen er veldig sakte.»
«Dermed er det sannsynlig at prøven har blitt forurenset nær eller under konkurranse.»
Forlik på 16 mnd utestengelse
Nå har Stian motvillig godtatt å skrive under på et forlik som gjør at han må gjennomføre 16 måneders utestengelse. Vel vitende om at han potensielt måtte gå gjennom en utestengelse startet Stian soningen umiddelbart da han fikk beskjed om den positive prøven. Dermed er det ikke lenge igjen til soningen er over, og han håper å kunne representere Norge under VM i short trail i Canfranc, Spania, 25 – 28. september, med mindre WADA velger å anke dommen.
Hør hele intervjuet her:
Transkripsjon av intervjuet
Praten med Stian er blitt transkribert, forkortet og forenklet ved hjelp av AI (Riverside.fm, ChatGPT og Cursor) og kvalitetssikret av undertegnede.
Innspillingsdato: 16. januar 2025:
Hans Kristian: Velkommen til podcasten, Stian Angermund.
Stian: Jo, takk for det. Hyggelig å være her. Det er hyggelig å være her igjen. Det er en stund siden sist, men ja, kjekt å snakke med og se deg igjen.
Hans Kristian: Vi prøvde å spille inn forrige uke, men det gikk ikke så veldig bra. Hva skjedde da?
Stian: Nei, det var litt forskjellige ting. Jeg synes på en måte at dette er vondt og tungt å snakke om. Det blir egentlig veldig trist, rett og slett. Men jeg føler meg mer klar nå til å snakke om det.
Hans Kristian: Har du fått saken litt på avstand?
Stian: Ja, jeg holder på med saken ennå. Det er jo ikke ferdig dette her. Så det kan jo hende at når saken endelig er avsluttet, så kommer det en reaksjon. Kanskje den dagen jeg virkelig kan begynne å bearbeide dette.
Hans Kristian: Tror du at du blir bedre for hver gang du prater ut om hele greia? Du hadde jo NRK på besøk i går eller noe sånt, ikke sant?
Stian: Ja, i forgårs. Nå spiller vi inn torsdag den 16. Det er litt spesielt å sitte her nå og tenke på at om et par timer kommer det en artikkel på NRK. Jeg er egentlig ikke så glad i å være ute i mediene. Jeg er en litt mer introvert person som trives best med å løpe alene eller med venner ute i naturen.
Hans Kristian: Jeg husker veldig godt første gang jeg så deg på NRK-sporten. Det var vel etter du vant VM sist, var det ikke?
Stian: Ja, det kan vel stemme. Jeg synes det var gøy at fjelløping fikk litt oppmerksomhet. Da jeg vant VM i Thailand i 2021, så var det jo nesten ingen oppmerksomhet. Det synes jeg var synd for idrettens del. Det handler ikke bare om meg, men om at idretten fortjener anerkjennelse.
Hans Kristian: Neste gang du var i nyhetene, så var det kanskje ikke så bra for idretten heller.
Stian: Nei, det er sant. Vi kommer vel til det i løpet av podcasten her.
Hans Kristian: Hvordan har du det nå, egentlig?
Stian: Jeg har det bedre, det kan jeg si. Jeg synes ikke at jeg har det bra, men jeg har det bedre.
Hans Kristian: For dem som ikke er så kjent med saken din, skal vi ta det fra starten?
Stian: Ja, vi kan godt gå gjennom det. Vil du at jeg skal forklare hva dette handler om?
Hans Kristian: Ja, det tror jeg er lurt.
Hans Kristian: Så du vant OCC i forfjor?
Stian: Ja, dette løpet er en del av det som heter UTMB, som er den største scenen innen trailløping, eller fjelløping som jeg liker å kalle det. Litt spesielt at den største scenen av alle løpene bare har forkortelser. OCC er et løp som starter i Orsières, går via Champex-Lac, og ender i Chamonix – derav navnet OCC.
Hans Kristian: Og det er et ganske kjent løp?
Stian: Ja, det er et UTMB-løp som går fra Sveits til Frankrike og er rundt 52-53 kilometer. Det går over flere fjellpass. Jeg deltok 31. august 2023. Det var et viktig løp for min hovedsponsor Asics. Selv har jeg aldri hatt noen stor interesse for hele UTMB-sirkuset, men det var en del av kontrakten at jeg skulle løpe dette. Så jeg stilte opp på OCC-distansen.
Hans Kristian: Og det gikk jo veldig bra.
Stian: Ja, jeg vant. Da jeg kom i mål, ble det annonsert dopingkontroll. Hvis man gjør det bra nok, må man gjennom en slik kontroll. Jeg møtte dopingkontrolløren og ble med til et hus hvor kontrollen foregikk. Prosessen er ganske standard – man velger en boks, åpner den, finner et plastglass og går på toalettet med dopingkontrolløren til stede. Deretter fyller man opp to glass som merkes som A- og B-prøver. Så skrives det en rapport. Jeg skrev også under på at prøven kunne brukes til forskning, noe man kan krysse av for om man ønsker. Jeg tenkte ikke noe mer på det etterpå.
Hans Kristian: Hva skjedde videre?
Stian: Høsten gikk som normalt. Så, 47 dager senere, den 17. oktober 2023, ble jeg far til en sønn, Sturla. Det var utrolig kjekt. Jeg husker fortsatt de dagene godt. Noen dager etterpå, den 20. oktober 2023, kom vi hjem fra sykehuset. Vi var slitne, men veldig glade. Så fikk jeg en e-post. Først skjønte jeg ikke helt hva det var, for den var skrevet på fransk. Jeg ventet til familien hadde sovnet før jeg åpnet den ordentlig.
Hans Kristian: Hva sto det i e-posten?
Stian: E-posten var fra det franske antidopingbyrået. Den informerte meg om at jeg hadde testet positivt for et forbudt stoff. Jeg måtte lese gjennom flere sider før jeg fant noe på engelsk. Der sto det at jeg hadde fem dager på meg til å svare om jeg ville ha B-prøven analysert, og 15 dager på å komme med en forklaring. Jeg risikerte to års utestengelse og en bot på 45 000 Euro.
Hans Kristian: Hvordan reagerte du?
Stian: Jeg knakk helt sammen. Jeg lå på gulvet og gråt. Deretter ringte jeg en god venn, Kristoffer, som bor i nærheten. Han har vært med meg på mange løp og er en utrolig god støtte.
Hans Kristian: Hva sa Kristoffer?
Stian: Han var i sjokk, akkurat som meg. Klokken var veldig sent, så jeg ba ham gå hjem og få seg litt søvn. Jeg prøvde også å sove, men det gikk nesten ikke. Dagen etter fortalte jeg det til kjæresten min, Katrine. Hun kunne heller ikke fatte hva som hadde skjedd.
Hans Kristian: Hva sto det i dokumentene?
Stian: Vi leste at stoffet jeg hadde testet positivt for, var noe som heter Klortalidon. Ingen av oss hadde hørt om det før. Jeg ringte teamlederen i Asics, Laurent, som satte opp et møte med teamlegen. Der fikk jeg vite at det er et vanndrivende middel som ofte brukes som hjertemedisin. Det er ikke tilgjengelig i Norge.
Hans Kristian: Jeg har en rask definisjon av klortalidon her: Det er et vanndrivende middel som hjelper kroppen med å kvitte seg med overskudd av vann og elektrolytter. Det høres jo ikke ut som noe man vil ha i seg før man skal løpe 55 kilometer i varmen.
Stian: Nei, absolutt ikke. Det er tvert imot prestasjonshemmende. Grunnen til at det står på dopinglisten er fordi det kan brukes som et maskeringsstoff for å skjule andre prestasjonsfremmende midler.
Hans Kristian: Hvordan fungerer det i praksis?
Stian: Etter å ha lest en del om stoffet, og fått eksperter til å se på saken, fant vi ut at klortalidon har en lang halveringstid – mellom 40 og 80 timer, og i noen tilfeller opp til 90 timer. Det betyr at det blir værende i kroppen ganske lenge. Dette gjør det til et dårlig valg som maskeringsmiddel sammenlignet med andre stoffer.
Hans Kristian: Hvilke typer idrettsutøvere har testet positivt for dette stoffet tidligere?
Stian: Jeg har hørt om flere, blant annet innen fotball, sykling og visse Paralympics-idretter. Det sies også at det kan brukes i kampsport for å gå ned i vekt, men jeg vet ikke mye om det.
Hans Kristian: Hva skjedde de neste dagene?
Stian: Vi bestemte oss for å ta saken på alvor. Vi tømte sparekontoen vår og hyret en advokat i USA som spesialiserer seg på doping. Vi bestilte også en analyse av B-prøven og det som kalles en datapakke for A- og B-prøvene, som gir detaljert informasjon om analysene.
Hans Kristian: Hvordan føltes det å starte denne prosessen?
Stian: Det var ekstremt tungt. Ti dager senere, i slutten av oktober, startet jeg det som kalles frivillig soning. Det betyr at jeg valgte å begynne soningen før saken var ferdigbehandlet. Advokaten anbefalte det, siden det var sannsynlig at jeg uansett ville få en straff. I denne perioden kunne jeg ikke delta i idrett på noen måte – verken konkurrere, trene med en klubb eller heie på idrettsarrangementer.
Hans Kristian: Det må ha vært vanskelig?
Stian: Ja, utrolig vanskelig. Jeg følte meg helt isolert. Jeg var mentalt ødelagt og vurderte flere ganger å gi opp. Men advokaten sa at hvis jeg la opp offisielt, ville soningen stoppe, og det ville bety at jeg måtte fullføre soningen hvis jeg bestemte meg for å komme tilbake senere.
Hans Kristian: Så hvis du gjør comeback om ti år, må du fullføre soningen før du kan konkurrere igjen?
Stian: Ja, hvis du sier at du legger opp, stopper soningen. Derfor må du “forbli” en aktiv utøver på papiret for å kunne fullføre den. Jeg bestemte meg for å fortsette som utøver, selv om det føltes håpløst.
Hans Kristian: Hva skjedde videre?
Stian: Den 11. november 2023 fikk jeg en beskjed fra UTMB-arrangøren om at jeg skulle sende inn kontonummeret mitt for premiepengene fra OCC-løpet. Det overrasket meg, fordi det franske antidopingbyrået hadde sagt at jeg hadde testet positivt. Jeg ignorerte meldingen.
Hans Kristian: Hva skjedde med B-prøven?
Stian: B-prøven ble analysert kort tid etterpå, og resultatet var det samme som A-prøven. Jeg tror A-prøven viste 41 nanogram per milliliter og B-prøven 31 nanogram per milliliter. Det er ekstremt små mengder. I tillegg oppdaget vi noe som var veldig bekymringsfullt: datoen for prøvetakingen var feil.
Hans Kristian: Feil dato? Hva sto det?
Stian: Det sto at prøven ble tatt 11. mai 2023, ikke 31. august 2023. Dette var en håndskrevet dato. Vi sendte dokumentene til en håndskriftekspert i Storbritannia, som bekreftet at datoen opprinnelig hadde vært skrevet som 31. august, men senere var endret til 4. september. Dette betyr at prøven kan ha vært tuklet med.
Hans Kristian: Dette høres ut som en krimroman
Stian: Ja, det føles slik. På grunn av feilene ba vi om en DNA-analyse av urinprøven for å bekrefte om den faktisk var min, men det fikk vi avslag på.
Hans Kristian: Hvordan kunne de bare si nei?
Stian: De sa at prosedyrene deres var trygge nok, så en DNA-analyse var unødvendig. Dette til tross for at det manglet informasjon om hvor prøven hadde vært de første fem dagene etter at den ble tatt.
Hans Kristian: Hvordan forsøkte dere å finne kilden til stoffet?
Stian: Vi undersøkte alt: kosttilskudd, medisiner, produkter jeg brukte før løpet, og til og med hjertemedisinen til svigermor. Alt ble sendt til testing ved et WADA-akkreditert laboratorium. Resultatene kom rett før jul, men ingen av produktene inneholdt klortalidon.
Hans Kristian: Hva med NRK? Hvordan kom de inn i bildet?
Stian: De fikk et tips om saken og kontaktet meg. Jeg ba dem vente med å publisere noe til saken var ferdig, men de mente det hadde allmenn interesse og ville publisere uansett. Jeg valgte derfor å stille til intervju for å unngå spekulasjoner. Det var helt grusomt. Jeg følte meg som et nervevrak.
Hans Kristian: Hvordan var responsen etter at saken ble kjent?
Stian: Telefonen kokte. Jeg fikk mange meldinger, både gode og støttende, men jeg klarte nesten ikke å lese dem fordi det var så emosjonelt. Jeg fikk hjelp av en venn til å håndtere sosiale medier, noe som var en stor lettelse.
Hans Kristian: Hvordan har all støtten påvirket deg?
Stian: Det har vært utrolig rørende. Jeg har fått enormt mye støtte fra folk, både kjente og ukjente. For eksempel møtte jeg en dame på en løpetur i dag som sa at hun og alle hun kjenner støttet meg. Det betydde mye i alt det vonde.
Hans Kristian: Det høres ut som folk virkelig bryr seg om deg.
Stian: Ja, det har vært overveldende. Samtidig har jeg tenkt mye på andre utøvere i lignende situasjoner som kanskje ikke får samme støtte. Forskning viser at mange utøvere som blir dømt, selv når de er uskyldige, opplever enormt stigma og psykiske utfordringer.
Hans Kristian: Hvordan ser du på systemet?
Stian: Jeg mener at systemet er for rigid. WADA selv estimerer at 40 % av alle dopingdommer er det de kaller “non-intentional” – altså uten intensjon om juks. Det er et høyt tall, og det viser at reglene ikke tar nok hensyn til uhell eller forurensning.
Hans Kristian: Det virker som folk flest tror på deg?
Stian: Ja, jeg føler at mange gjør det. Jeg har vært heldig som har hatt muligheten til å fortelle min side av saken gjennom podcaster og møter med mennesker i miljøet. Det har kanskje bidratt til at folk ser meg som troverdig.
Hans Kristian: Jeg husker veldig godt første gang vi møttes. Jeg hadde nettopp begynt med fjelløping og sendte deg en melding for å høre om du ville bli med på en tur. Jeg ble overrasket da du faktisk svarte og sa ja!
Stian: Hehe, ja, det husker jeg. Fjelløpemiljøet er unikt. Vi er konkurrenter, men først og fremst venner som deler en lidenskap. Jeg elsker den delen av sporten.
Hans Kristian: Og jeg husker også hvordan du pleide å løpe til jobb over fjellet med nybakt brød i sekken, spise opp hele brødet på jobb og deretter løpe hjem igjen over fjellet. Du har alltid vært en inspirasjon.
Stian: Takk! Det var en fin tid. Jeg elsker fortsatt å være ute i naturen og løpe, selv om ting har vært tøft det siste året.
Hans Kristian: Hvordan ser du på fremtiden for fjelløping som sport?
Stian: Jeg håper sporten forblir ekte og fri for den kommersielle galskapen man ser i andre idretter. Det er viktig å holde på lidenskapen og det som gjør fjelløping spesielt.
Hans Kristian: Så, hva skjedde videre i saken din?
Stian: Vel, i februar 2024 kom saken ut i media, og det ble mye oppmerksomhet rundt den. Samtidig oppdaget vi ny forskning på klortalidon som viste at stoffet kan spores i urinen én time etter inntak. Tidligere trodde man det tok seks timer. Dette åpnet opp for muligheten for at stoffet kunne ha kommet inn i kroppen min under løpet.
Hans Kristian: Det må ha gitt litt håp?
Stian: Ja, det gjorde det. Vi ba om testing av produktene jeg brukte under løpet, som geler og kosttilskudd, men det tok lang tid før vi fikk svar.
Hans Kristian: Hvordan fungerte samarbeidet med advokaten?
Stian: Det var komplisert. Advokaten vi først hadde, trakk seg fordi han mente vi ikke hadde grunnlag for å be om DNA-testing av prøven. Vi byttet til en ny advokat som fokuserte på å finne feil i prosessen og bygge en sterk forklaring til de franske myndighetene.
Hans Kristian: Hva med vannet du drakk under løpet?
Stian: Vi vurderte å teste vannkildene, men det var vanskelig fordi vannet på drikkestasjonene kom fra flere forskjellige steder. Og selv om vi kunne teste det nå, ville det ikke nødvendigvis representere kvaliteten på vannet under løpet.
Hans Kristian: Jeg har hørt rykter om at man ikke bør drikke springvannet i Chamonix under UTMB-uka fordi det er såpass mange mennesker i området den uka at de åpner slusene fra elver og bekker for å ha nok vann i springen og at det dermed kan bli forurenset. Kan det være en mulighet?
Stian: Ja, det er mulig. Jeg hadde litt mageproblemer under løpet, noe som kan indikere at vannet ikke var helt rent. Men ekspertene vi snakket med, mente det var usannsynlig at forurensning i vannet kunne føre til så små mengder klortalidon som det ble funnet i prøvene mine.
Hans Kristian: Hva annet ble undersøkt?
Stian: Jeg tok en hår- og neglanalyse hos en professor i Strasbourg. Den viste ingen spor av klortalidon. Vi kontaktet også arrangøren av løpet for å få informasjon om hvilke produkter som ble servert, men de kunne ikke gi oss detaljer på grunn av personvernhensyn.
Hans Kristian: Hva med sponsoren din, Asics?
Stian: Jeg spurte dem flere ganger om noen i deres team kunne ha brukt medisiner som inneholdt klortalidon, men de kunne ikke svare på det på grunn av interne retningslinjer. Det var frustrerende, fordi det kunne ha gitt oss verdifull informasjon.
Hans Kristian: Hvordan er det å måtte styre alt dette selv?
Stian: Det er ekstremt krevende. Det finnes ingen støtteapparat for utøvere i slike situasjoner. Du må håndtere alt selv – fra å finne eksperter til å sende produkter til testing.
Hans Kristian: Hva skjedde etter at dere leverte forklaringen?
Stian: Vi leverte forklaringen vår i april 2024 – et dokument på over 50 sider. Det tok ukesvis å skrive det. I tillegg sendte vi prøver og analyser til de franske antidopingmyndighetene, men vi hørte ingenting på flere måneder.
Hans Kristian: Så ventetiden var lang?
Stian: Ja, ekstremt lang. Advokaten vår måtte sende flere purringer til de franske myndighetene, men vi fikk først svar i slutten av oktober. Da hadde de hentet inn en ekspert som konkluderte med at jeg ikke hadde jukset. Han mente det mest sannsynlige var at stoffet kom fra miljøforurensning eller utilsiktet forurensning under løpet.
Hans Kristian: Hvordan føltes det å få den konklusjonen?
Stian: Det var en lettelse, men også frustrerende. Selv om eksperten støttet meg, insisterte de franske myndighetene på å gi meg en straff. Reglene er sånn at selv om det er en ulykke, så blir du straffet.
Hans Kristian: Hva med straffens lengde?
Stian: De kom med et settlement offer på 16 måneders utestengelse, hvor soningen startet fra datoen for dopingtesten. Dette betydde at jeg ville være ferdig sonet ved nyttår. Jeg signerte avtalen, men det føltes som et nederlag.
Hans Kristian: Hva skjer nå?
Stian: Jeg venter fortsatt på en offisiell bekreftelse fra de franske myndighetene. Forhåpentligvis er dette over snart. Det har vært en utrolig tøff periode, men jeg prøver å fokusere på fremtiden og på å komme meg tilbake i sporten.
Hans Kristian: Hvordan har sponsoren din reagert?
Stian: De har vært støttende, men også tydelige på at hvis jeg blir dømt, vil samarbeidet vårt avsluttes. Det er tøft, men jeg forstår det. Samtidig har jeg fått støtte til psykologhjelp, noe som har vært veldig viktig for meg.
Hans Kristian: Hva tar du med deg fra alt dette?
Stian: At livet er mer enn konkurranser og medaljer. Jeg har lært mye om meg selv og hvor viktig det er med gode folk rundt meg. Familien og vennene mine har vært min største styrke.
Hans Kristian: Hvordan føltes det å ha dette møtet med de franske antidopingmyndighetene?
Stian Angermund: Det var positivt å få møte dem og høre hva de hadde å si. De virket forståelsesfulle og sa at de trodde på at jeg ikke hadde jukset. Men samtidig var de tydelige på at de ikke kunne gå for langt i å redusere straffen min, fordi WADA (Verdens antidopingbyrå) kunne anke saken.
Hans Kristian: Hvordan endte det hele?
Stian Angermund: På julaften fikk jeg et nytt “settlement offer” fra antidopingmyndighetene. De reduserte utestengelsen til 16 måneder, og soningen ble fremskyndet til å starte fra datoen for dopingtesten. Det betyr at jeg er ferdig med å sone til nyttår. Jeg signerte avtalen forrige uke.
Hans Kristian: Hva føler du nå, etter alt dette?
Stian Angermund: Jeg er lettet over at det snart er over, men samtidig frustrert over hele prosessen. Jeg har mistet 14 måneder av karrieren min, og selv om jeg ikke har gjort noe galt, blir dette en del av historien min.
Hans Kristian: Hva håper du for fremtiden?
Stian Angermund:Jeg håper å komme tilbake til fjelløping, selv om det har vært en tøff tid. Jeg vil også bidra til å gjøre sporten tryggere og mer rettferdig. Det er viktig at slike situasjoner unngås i fremtiden.
