Finn IsaksenEtter fjorårets løpetur gjennom Jotunheimen fra Øvre Årdal til Lillehammer (DNT Omveien), var ikke General Rune Eie lenge om å pønske ut et nytt prosjekt for trailsløtså sommeren 2024. Kungsleden er en 450 km lang vandringsvei som går gjennom fjellene i Lappland i Sverige som strekker seg mellom Abisko i nord og Hemavan i sør.
FKT (Fastest Known Time)
Det er selvfølgelig opprettet en FKT på Kungsleden med en rekke imponerende prestasjoner. Den raskeste registrerte tiden er av Dennis Källerteg på utrolige 3 dager, 19 timer og 57 minutter! Det er også en veldig fin Salomon-produsert video på Youtube av Emelie Forsberg sin rekord for kvinnelige utøvere:
Å gjøre et FKT-forsøk her var aldri et tema for oss, av flere årsaker. For det første er det utrolig sterke tider som sannsynligvis ingen av oss hadde vært i nærheten av, for det andre skulle vi ha noen avstikkere og ikke gjennomføre en “standard” Kungsleden. Det er også i sakens natur at det er betraktelig vanskeligere å gjøre en FKT med 4 personer enn å gjøre det alene.
Når er det best å gjøre Kungsleden?
Kungsleden er mest besøkt i juli og august, men det er noen sentrale argumenter for å vente til september om en planlegger å fastpacke hele leden. For det første skal myggen være ganske slitsom midt på sommeren, grunnet frostnetter uken før vår tur var det knapt mygg å spore. Skulle en treffe på en varm periode så vil dette skape ekstra utfordringer, starten av september byr derimot ofte på fint løpevær og gunstige temperaturer. Et annet moment er antall folk på leden, særlig den nordlige delen mellom Abisko og Kvikkjokk. Store mengder folk på stien tar vekk litt av sjarmen, men fremfor alt er det større belegg på hyttene. Dette ville komme i konflikt med vår plan om å ikke forhåndsbooke noen hytter og kunne være fleksible på overnattingssted underveis. Å gjøre turen senere på året er derimot ikke aktuelt, da noen av de nødvendige båtkrysningene slutter å gå i midten av september samtidig som vinteren kommer snikende på.
Kunsten å fastpacke lange turer i fjellet handler om god planlegging og en vilje til å gjennomføre. Når en er 4 stykker må planen være robust for å takle utfordringene som vil oppstå underveis, det er tross alt 4 ganger større sannsynlighet for at en person skader seg eller har en vedvarende dårlig periode. Det som gjør planleggingen av Kungsleden på relativt få dager vanskelig, er at en må forholde seg til 5 båtkrysninger som har 1-4 faste avganger i døgnet. Når en slenger på to avstikkere til fjelltopper og avstander på opptil 65 km uten overnattingsmulighet, så blir det fort følgefeil om en må korte ned en etappe grunnet skade eller utstyrssvikt. Vi la derfor opp et relativt ambisiøst skjema der turen skulle gjennomføres på 7,5 døgn med en margin på 1,5 døgn som kunne “spises av” underveis.
“E dåkker klar øve kor jævla langt det e??” Odd Einar Tveit
Utstyr
Måten vi ønsket å gjennomføre Kungsleden innebar å benytte seg av STF hytter og private overnattingsmuligheter, uten bruk av telt. Vi valgte dog å ha med et lett oppblåsbart liggeunderlag og sovepose for å ha muligheten til å overnatte på en av nødbuene langs leden om vi skulle bli presset til det. Soveposen fungerte også som lakenpose når vi fikk tildelt en seng på hyttene. Det ble benyttet en Salomon XA35 løpesekk som vi har gode erfaringer med, når denne var pakket med basisutstyret var vekten ca. 4.5 kg. Med mobil, mat og litt vann lå vekten stort sett på ca. 6,5-7 kg underveis.
Her kan du se en oversikt over innholdet: https://lighterpack.com/r/8msxpf
Skulle jeg gjort noe annerledes så hadde det vært å ta en lettere regnbukse, droppe den kortermede ulltrøya og sløyfet myggoljen. Målet var at de to 70 gr Sponser tubene med “nødgel” ikke skulle brukes, noe de heller ikke ble. Så kan en jo stille seg spørsmålet om det virkelig var nødvendig å drasse på de…
Let’s goooooo!
Fredag morgen 30. august 2024 satte “Trailsløtså” fra Rogaland seg på flyet fra Sola med retning nordover. Da det er noen båtkrysninger som må betales med cash, måtte vi ta ut litt SEK fra minibanken på Sola flyplass. Rune Eie klinket like gjerne til å tok ut 2000 NOK, til sin egen og andres store forundring. Fort gjort!
Det skulle ikke gå lang tid før turens første happening, undertegnede fikk servert en dårlig burger under mellomlanding på Flesland som følgelig kom i retur på flyet videre mot Narvik. Gode kompiser er naturligvis kjapt fremme med mobilen og foreviger situasjonen. Det ble vertfall ikke startet fra Abisko med for mye vekt i magesekken, snakk om flying start i ordenes rette forstand!
Vel framme på Narvik flyplass satt vi oss i en drosje med retning Abisko, ca. 1,5 time kjøring østover. Temperatur- og værutsiktene var håpefulle med 10-14 grader og overskyet så langt langtidsvarselet kunne spå. På slaget kl 14:00 var vi i gang og mistet kontakt med omverden de neste 3 dagene, annet enn Garmin Inreach Mini satelitt trackeren som de hjemme kunne følge med på.
Planen for dag 1 var å gjøre unna 49 kilometer / 1000 hm og overnatte på STF Tjäkta, takket være svært gode stier og kilometervis med plank nådde vi frem til hytta samtidig med mørkets frembrudd kl 21:30. Vi måtte le litt av både Stugvärd (hyttevert) og klientellet på hytten som hadde lagt seg til å sove en stund før vi ankom. Akkuratt den latteren kunne vi spart oss for, da vi selv stort sett var i seng til kl 21:00 allerede fra dag 2. Årsaken åpenbarte seg neste morgen, da det ble lyst ca. 04:30 og enkelte turgåere var i gang litt over 05:00.
Stugvärden på Tjäkta var en veldig fin type, som ble sittende å prate med oss på kvelden og neste morgen om prosjektet. Han ønsket oss lykke til og advarte om utfordrende terreng for vår kommende avstikker til Kebnekaise, vi forstod etter hvert hva han mente.
Etter ca. 22 kilometer sørover gjorde vi en ompakking av sekkene for å lette vekten på avstikkeren til Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell. Dette er ikke en del av Kungsleden, men det ligger ikke i vår natur å bare løpe forbi en fjelltopp av betydning når en først er i nabolaget. Sovepose, liggeunderlag, elektronikk og andre ting vi kunne klare oss uten ble lagt under en stein i vanntette pakkposer. Her klarte jeg kunststykket å legge igjen overtrekkshanskene, noe jeg skulle angre på litt senere…
“Ka føle du nå Tveit?” – Finn Isaksen
(……….) “Tomhet….” -Odd Einar Tveit
Det ble ikke utsikten vi hadde håpet på med tett tåke siste 400 hm, ca. -3 grader og stiv kuling på toppen. Siste halvtimen kom vi inn på den godt merkede hovedstien som kommer fra STF Kebnekaise øst for fjelltoppen. Her manglet det ikke på kommentarer fra godt kledde svensker som kunne bevitne undertegnede lett joggende i shorts, etter mange nok kommentarer så skulle jeg i hvert fall ikke kle på meg regnbukse. Kjempelurt.
Det är det sjukaste jag någonsin sett! – Svensk fotturist
For de som tenker å bestige den “ekte” toppen på Kebnekaise, så kan det være greit å vite at stegjern kan være nødvendig i dårlig vær. I tåka gikk vi rett mot toppen og stoppet når vi kom til ren våt is, fant et bilde på nettet som viser at det er mer gangbart på siden (bildet viser nok midtsommers, mulig denne snøen er smeltet i September).
Etter 6,5 timer krig i steinura var vi tilbake på Kungsleden med kun 16 kilometer flytsti til STF Kaitumjaure og inngangsportalen til Stora Sjöfallets nasjonalpark. Vi underestimerte tidsbruken til Kebnekaise som gjorde at vi begynte å gå tomme for mat på slutten av dagen og var ikke fremme før kl 21:00, det eneste som var igjen på laget var to tuber gel og en halv flaske syltetøy.
Dag 3 startet vi kl 06:00 for å gjøre unna de første 9 km til STF Teusajaure og rekke båtavgang kl 08:00. Videre fikk vi en nydelig etappe over fjellet til Vakkotavare, der “normale” folk venter på rutebussen som tar de 30 km sør-øst til ferjeleiet på Kebnats. Vi tar selvfølgelig ikke buss… haaaallo?! Her var det bare å stramme reimene på sekken og FØKKE litt asfalt. Siste båt fra Kebnats til STF Saltoloukta hadde avgang 16:30, vi kunne derfor ta et pit-stop på Stora Sjöfallets restaurant etter 16 km og nyte en helt fantastisk pizza og litt maltbrus.
Vi småstresset oss ut fra restauranten for å være sikre på å nå siste båt og var på ferjeleiet 40 minutter før avgang, fornøyde med å ikke ha kastet opp maten som lå å stanget helt oppe i halsen på enkelte. På andre siden av vannet ventet dagens mål STF Saltoloukta, som sammen med STF Kvikkjokk er de største hyttene langs Kungsleden og byr på restaurant, dysj og sauna.
Dag 4 startet kl 08:00 med 19 kilometer til STF Sitojaure. Her dreit vi oss loddrett ut, vi skulle ringt (verdens hyggeligste) båtsjåfør dagen i forveien og avtalt båtkrysning. Rune tok ufortjent på seg all skyld, men dette skulle vi andre ha fått med oss! Det endte med at den “utrolig” vennlige damen kjørte oss over for en blodpris etter 3 timer venting kl 14:15, men her kunne vi risikert å måtte vente helt til kl 17:00.
Vel over på andre siden var det i utgangspunktet bare 13km over til STF Aktse, men vi hadde store planer om å besøke det som omtales som Sveriges fineste fjell, Skierfe. Vi plukket opp et tips om en snarvei som var vanlig å ta, slik at vi kunne ha god progresjon selv med besøk på Skierfe. Her kan en jo selvfølgelig si at vi ikke har gjort den “ekte” Kungsleden siden vi mangler 3 km av stien, men i andre enden så plusset vi på 16 km med denne avstikkeren. Og helt ærlig så kunne vi ikke brydd oss mindre om akkuratt den detaljen.
Skydekket hadde ligget lavt hele dagen, men i det vi steg opp på toppen lettet tåka og vi fikk se den fantastiske utsikten!
Om det var utsikten som gikk til hodet på Odd Einar er uvisst, men på stien ned fra Skierfe hektet han kneet i en solid trepinne som stakk ut i stien. Når vi hører “detta må me nok gjer någe med”, så forstod laget kjapt at det var snakk om mer enn et lite skrubbsår.
Vi hadde tenkt å ta en båt fra STF Aktse 4 km lenger fremme og overnatte i en nødbu 14 km etter det, men planen endret seg raskt til å stoppe på STF Aktse og gjøre det vi kunne for å berge kneet til Tveit. Dette kunne bli en reell showstopper for vår plan om å nå Hemavan før flyet vi hadde bestilt skulle lette mandag 9. september kl 06:00. Heldigvis står lykken den gode bi, og på STF Aktse ble vi møtt med tilbud på øl (10kr stykket!) og 3 svenske sykesøstre med velfylt medisinskrin.
“Men snälla, detta behöver sys!” Helena Almgren, sykepleier
En ENORM shoutout til Helena Almgren som etter først å ha tryglet Tveit om å komme seg til sykehus for å sy, stripset sammen såret med kirurgisk presisjon. Etter bandasjering ble kneet forseglet med leukotape og ikke åpnet før fire dager senere, det var liten tvil om at behandlingen hadde vært både steril og ekstremt god!
Dag 5 hadde vi planer om å gjøre unna 55km til en nødbu, men det skulle vise seg å bli vanskelig når båtavgangen fra Aktse ikke var før klokken 09:00. Det var mye utfordrende terreng og regnbyger denne dagen, så når skoen til Hans Olav revnet etter 30 km ble det klart at vi måtte stoppe på STF Kvikkjokk etter 41 km for å adressere problemet.
“Dei skonå holde aldri te Hemavan” – Odd Einar Tveit
Vi fikk låne litt kontaktlim i resepsjonen og kombinert med Leukotape så ble det en ok reparasjon. I etterpåklokskapens lys så skulle gjerne Hans Olav stilt med nye sko, i stedet for å grave frem noen utslitte tøfler helt innerst i skapet 🙂
Diplomat Rune Eie bruker ettermiddagen godt og får avtalt båttur med (faktisk) hyggelige Helena allerede klokken 06:00 neste morgen. Det ble en seig dag på 69 km / 1850 hm gjennom fuktig og tidvis relativt teknisk terreng. Vel fremme på den private campingplassen Voutnaviken fikk vi ordnet hytte, øl og frossenpizza.
Research på forhånd advarte mot en meget spesiell herremann som styrte campingplass og båtavgang, her var det ikke snakk om båt utenom den faste avgangstiden kl 09:00. Igjen skulle diplomat og menneskekjenner Rune Eie vise sine evner! Det ble litt småhissig stemning i båten når en fremmedspråklig herremann fra det fjerne østen ikke leverte fra seg billetten, da fikk Rune lurt frem smilet til vår svenske jegervenn med noen målrettede spørsmål rundt jakt og elgterreng.
Værgudene hadde sjenket oss en vidunderlig værmelding for de fire siste dagene og vi fikk endelig omsetning på solkremen!
Etter 25 km passerte vi en stor ICA butikk i Jäkkvik, hvor vi fråtset i mat og bunkret godt opp. Vi hadde ikke kontroll på om vi fikk handlet noe særlig mer de neste to dagene, da vi ikke visste utvalg og åpningstider på en landhandel i Adolfsström. Fikk ordnet nødvendige ting som litt mer Casco kontaktlim, påfyll av Paracet og en flaske myggolje som skulle vise seg å ikke bli brukt. Sekken bikket nok 10 kg på dette tidspunktet og Rune fikk poengtert at løpesteget mitt ble betraktelig endret.
Grunnet en lang dag 6 og manglende overnattingsalternativer etter Adolfsström, besluttet vi å stoppe der etter 45 km. Vi rakk akkuratt å handle litt på en koselig landhandel som egentlig hadde stengt 15 minutter tidligere, kl 18:00. Rett ved siden av leide vi en koselig hytte, som skulle vise seg å by på TV og gi oss muligheten til å se Jakob Ingebrigtsen løpe 1500m i Zürich Diamond League!
Dag 8 startet vi litt senere enn vi burde, da planen i utgangspunktet var å gjøre unna snaue 60 km til STF Rävfallsstugan som var en enklere hytte. Fra denne hytten er det ytterligere 14 km til STF Ammarsnäs, som vi anså som en unødvendig lang dagsetappe. Vi startet 07:45 og observerte etter hvert skilter til Ammarsnäs som indikerte at avstanden var nesten 20 km kortere. Stemningen ble knallgod da vi mentalt innstilte oss på bedre overnatting og mat enn planlagt.
Etter litt tankevirksomhet begynte vi å lure på om ikke Kungsleden hadde en liten “omvei” og at skiltene bare indikerte korteste vei? Oppe på Björkfjellet slo denne teorien sprekker da det var slått opp et (gammelt) kart som indikerte at Kungsleden altså gikk korteste vei. Når vi sjekket kart online så ble det allikevel klart at det var ganske langt igjen til Ammarsnäs slik som Kungsleden er per 2024.
Flytsti og god progresjon til tross, moralen var for enkelte ganske lav etter beskjeden om at det gjenstod 40 km når vi allerede hadde vært ute i 35 km.
“E de någe eg kan gjer for deg Hansi?” – Rune Eie
“Skyt meg!” – Hans Olav Undseth
Vi ble enige om at Kungsleden må følges etter beste evne og kjempet oss videre til Rävfallsstugan. På denne litt enklere hytten var det allerede en familie med flere barn, klokken var bare 17:00 og været var helt nydelig. En samstemt gjeng ble enige om å “gønne på” videre over fjellet til Ammarsnäs.
Etter en lang oppstigning opp til Stuorajåbba (926 moh) bad Odd Einar opp til dans med noen solide bakkesprinter. Dette tente en gnist i undertegnede, som fikk fart på beina etter 8 dager godt innplassert i sone 1. General Rune Eie kommanderte meg følgelig i forveien for å sikre overnatting og middag, jeg adlydet selvfølgelig ordre. Jeg ankom STF Ammarsnäs klokken 20:00 der jeg fikk ordnet en hytte og tatt meg en dysj, før jeg tok en rekogniseringsrunde for å finne mulig spisested.
Klokken nærmet seg 21:00 og det var begynt å mørkne, da jeg finner noe som ser ut til å være en kombinasjon av guidecenter, fiskeutstyrsbutikk, restaurant og bar. Gjennom døren observerer jeg at kjøkkenet akkuratt er ferdig vasket og besetningen er klare for å stenge butikken, det gikk et stort sukk gjennom kokken når jeg lurte på om det var mulig å kjøpe mat. Her var det bare å få tak i guttene for avklare matbestilling og guide de i rett retning. Svarte noen på telefonen? Selvfølgelig ikke…
Etter 6 ubesvarte anrop klarte jeg å få kontakt med hodelykt mafiaen, det var da en relativt fjern Rune Eie med lavt blodsukker som tok telefonen og jabbet i vei om en campingplass de hadde forvillet seg inn på. Telefonen ble gitt videre til en Odd Einar som var minst like fjern. Etter mye forklaring og sending av veibeskrivelser kom de til slutt frem og fikk servert det Odd Einar omtalte som “verdens beste burger”. Det smaker selvfølgelig ekstra digg med burger etter 13 timers innsats, men denne var virkelig god! Etter måltidet kunne Odd Einar rett og slett ikke få tipset nok og nærmest kastet penger etter kokken!
Med puslete 80 km igjen av Kungsleden og to dager til rådighet var vi nå ganske sikre på å rekke frem i tide, men når det er sagt så gjør ikke 40 km og 1500 hm i teknisk terreng seg selv når en er på dag 9 av en sånn tur. Etter 8 timer ute på stien ankom vi STF Tärnasjø, en helt nydelig plass! Det ble handlet inn litt maltbrus før vi tok turen ned i den nybygde badstuen som lå helt nede ved innsjøen, før vi visste ordet av det hadde vi tilbrakt 1,5 time der. Etter litt mat ble det nok en tidlig kveld for slitne gubber med vonde bein.
Dag 10 – The Grand Finale!
Etter å ha rundet Tärnasjø gikk turen opp mot fjellet og forbi vakre STF Syterstugan, før vi løp gjennom en siste fjelldal. Stemningen makset ut 10km fra mål da vi tok en pause på STF Viterskalsstugan, denne var nemlig så nære sluttdestinasjonen at vi ikke hadde tatt oss bryet med å notere den ned eller merke den av på kartfilen! Her ble det hver sin øl og cola før vi tok sjarmøretappen ned til Hemavan.
Ord blir fattige… Takk for turen gutter!!!
Og hvordan gikk det egentlig med skoene til Hans Olav?
De gikk rett i spesialavfallet på STF Hemavan Fjällstation.
Hva lærte jeg?
En tar alltid med seg lærepunkter fra en slik tur, både med tanke på å gjøre tilsvarende treningsturer og i eventuelle konkurranser. Her har jeg noen betraktninger på ting som var bra og ting som kunne vært forbedret.
1: Tren med sekk
Å trene med sekk på forhånd er det største lærepunktet for min egen del. Jeg fikk ekstremt stive lår de to første dagene, uten at jeg finner noen annen forklaring enn at jeg ikke har trent noe med 7 kg på ryggen det siste året. Jeg tror lårene hadde satt pris på litt tilvenning av dette i forkant, noe jeg tror blir viktig før Oslo Bergen Trail i 2025.
2: Modifisere utstyr
Det sies at djevelen er i detaljene, og det mener jeg er tilfellet i dette gamet. Fjerne unødvendige festesnorer og korte inn reimer på sekken er et godt eksempel på gram spart og frustrasjon fjernet. Finne en superlett tannbørste og kappe den ytterligere for å få den ned til 2 gram, runde av hjørnene på spisse tannkrem/geltuber for å unngå å punktere pakkposer, og så videre. En ting jeg skal gjøre før OBT er å sy inn en taske på hoftebeltet, for å ha tilgang til flere ting i front uten å måtte ta av seg sekken.
3: Myggolje
Myggoljen jeg bar på i 515 kilometer ble ikke brukt en eneste gang. Researchen vi gjorde på forhånd tilsa at dette ikke kom til å bli nødvendig, så vi kunne heller ha kjøpt en underveis om behovet hadde oppstått.
4: Powerbank
Powerbank av god kvalitet på 10000mah er god å ha når det blir langt mellom lademulighetene. Vi hadde stort sett mobilen i flymodus hele turen, da de bruker mye strøm på å søke etter nettverk når det ikke er dekning. Med bare noen klokker og en satelitt tracker som trenger påfyll så holdt det veldig greit med en powerbank i laget over flere dager (selv om Hansi hadde pakket med uautorisert powerbank på egen iniativ).
Her er forresten en gærning som har testet og ranket absurd mange powerbanks: https://docs.google.com/spreadsheets/d/1-AL_bU5yGwcGXiqpIQ8qeoi4_XGkkug8HGxDbnnkkQc/htmlview#
5: Førstehjelpsutstyr
Som demonstrert av oss, førstehjelpsutstyr er obligatorisk på en slik tur. Det som er like viktig er å kjenne til innholdet i førstehjelpskitet ditt og gjerne modifisere innholdet. Nødfolie-teppe, enkeltmannspakker (bandasje på rull), sterile kompresser, spritservietter/sårvask og lange strips er viktigt innhold som gjerne ikke er standard i et ferdig kit en kjøper i butikk.
6: Kontaktlim
Kontaktlim er fantastisk og foretrukket over eventuell 2 komponentslim og superlim. Den er vannfast, seig, kan bygge litt volum, limer bra og herder raskt. En tube med dette kan løse mange problemer!
7: Box freshe sko
Når en legger ut på 515 km løping i teknisk terreng uten tilgang på skobutikk underveis, så er det en stor fordel å stille med tilnærmet nye sko. En kan jo bli fristet av tanken om å virkelig bruke opp noen sko som allerede synger på siste verset, men det er utrolig kjipt å stå midt ute i ingenmannsland med foten stikkende ut av skoen.
Podcast
Hør et to timers langt intervju med Finn Isaksen om Kungsleden og FKT’en han satt på DNT-stien Gullruta på Patreon:
