Christian EllefsrudEn aldri så liten disclaimer: Springskalle er ment som et verktøy til å sette ord på alle de tankene som popper opp mens jeg løper. Det er skriving for skrivingens skyld. Mine junk-miles, om du vil. Jeg liker å skape ryddighet og klare linjer i dette virrvarret, det gir meg en følelse av closure å kunne følge tankerekkene så langt jeg gidder. Tanken var først at Springskalle skulle være en podcast, men det føltes helt fjernt å sitte der og holde en monolog i en time. Skriving funker bedre. Om andre syns det er underholdende å lese det er jo det en bonus, men det er på ingen måte ment å være hverken belærende eller opplysende. Om jeg er innom ting andre kjenner seg igjen i eller syns det er gøy å lese om, er det i beste fall flaks. Det er ideer og tanker jeg syns er spennende, og da er det godt å få et resultat i form av en ferdig tekst ut av det. Jeg har egentlig avsmak for tanken om å på død og liv skulle overanalysere løping og gjøre det til noe svulstig, hvor hver løpetur skal være en ny oppdagelse av verden og vår plass i den. Vi løpere liker ofte å tenke at vi utforsker menneskehetens grenser, men de fleste av oss leter hovedsakelig etter våre egne. I en verden mer anspent enn på lenge, og som i tillegg koker, er det av mindre betydning hvor langt et menneske kan løpe på 24 timer. Men jeg tillater meg nå en gang å tenke disse tankene om hva løping OGSÅ kan være, fordi jeg liker det. Så jeg skal nok en gang, og det blir garantert ikke den siste, være aldri så lite pretensiøs. Sånn. Carry on.
Are you ready (for some Darkness)
Litt kontekst? Litt kontekst. Her om dagen (egentlig sju-åtte måneder siden, but who’s counting osv.) var jeg på den lokale rødstubben/løpebanen for å ta noen drag. Det var det noen ungdommer i en gapahuk i nærheten som gjorde også, men det var på en HELT annen måte forråsirresånn. Nuvel. Det er ofte fotballtrening, kamp eller annen aktivitet på banen innenfor løpebanen mens jeg holder på med mitt, noe som kan være en fin adspredelse for skallen å se på der den skal gi resten av kroppen beskjed om å fortsette noen runder til. Det var ikke helt våren enda, det var i ferd med å bli mørkt og treningen foregikk i flomlys. De spør som oftest om jeg vil at de lar flomlyset stå på når de er ferdig, noe som egentlig er hipp som happ for min del, men jeg setter såpass pris på at de i det hele tatt spør at jeg ofte sier ja. Akkurat det der sier ganske mye om meg, og jeg er litt usikker på om det egentlig er positivt eller negativt. Samma kan det være, jeg har ingen planer om å endre på det. Denne gangen sier jeg altså ja, og det er noe spesielt med å ha et helt idrettsanlegg for seg selv. Alt dette har jeg til rådighet; stort, oversiktlig, ryddig og i god stand. Opplyst av 8(10?) lyskastere fra alle vinkler er det så jeg nesten ikke har skygge en gang. Jeg ser alt. Hver reklame rundt banen, alle målene, den ikke altfor store tribunen, strekene i løpebanene, en gjenglemt ball. Et føkkings cetera. Utenfor lyset er det svart. Som en vegg. Og tak når sant skal sies, man er da 3-dimensjonal. Jeg aner like lite som deg, kjære leser, hva i alle dager det siste der skal bety, men vi får prøve å komme oss gjennom dette sammen. Du och jag, Alfred. (Herregud.) Lyset skaper en boble i det svarte, og grensen mellom dette og det utenfor er fullstendig definert. Jeg er her inne, alt annet er der ute; det er som to helt forskjellige verdener. Jeg er ikke mørkeredd. Men jeg har absolutt vært det en gang. Som liten hadde jeg faenskap i hælene hver gang jeg skulle opp en mørk trapp eller over tunet i mørket. Det var ikke noe spesielt tidspunkt jeg kan pinpointe at det ga seg, det var plutselig bare ikke et problem lenger. Men det var sikkert av nødvendighet. Jeg er oppvokst med skauen som nærmeste nabo på 2,5 side av gården, og i tillegg på en tid hvor det var lite poeng i å spørre om å bli henta med bil med mindre jeg var mer enn to timer unna, hadde brekt beinet eller på en eller annen måte var i livsfare. Man hadde uansett ikke mobiltelefon, og hvis noen hadde det veide den rundt 32 kilo og kunne bare kalles mobil med ekstreme mengder godvilje. På 80 og 90-tallet spikka vi som kjent maten sjøl og det var oppover både til og fra skolen. Men vi gikk, sykla eller whatever, gjennom skog og over jorder, og det hadde vi faen meg godt av. Nå sporer jeg av inn i en smått passiv-aggressiv brannfakkel, så tilbake til han (meg) som løper i en boble av flomlys med mørke på alle kanter. Lyset jeg er i understreker på en måte hvor jæskla mørkt det er uttafor denne bobla, og det føles trygt på en måte, innkapsla på den måten det gjorde da man fant seg en bortgjemt krok eller bygde et fort av sofaputer i barndommen, hvor man kunne lese eller spise godteri. Herrejemini, skal tro om han snart føler han har fått fram poenget nå tenker du nok, for det begynner å bli på tide. Og joda, det skal jeg love deg. For her kommer plot twisten, selve kickeren om du vil; lyset slår seg av automatisk på et eller annet tidspunkt (tipper klokka 2300 eller noe sånt) og det skjer sånn her; BAM! Bare uten lyd. Mørkt som i en sekk. Yes da. Det har seg nemlig sånn at jeg liker veldig godt å løpe på banen i stummende mørke, og denne brå overgangen gjorde det så himla tydelig hvor stor forskjell det er mellom lyst og mørkt. Plutselig er man ikke i en avgrenset boble, men midt i helheten. Steget endrer seg litt, hørselen skjerpes. Litt etter litt venner øynene seg til mørket, og jeg elsker det. I fare for å høres ut som en som bare hører på My Chemical Romance(2009 ringte og ville ha igjen referansen sin) og spiser tegnestifter, er det noe nydelig med å være alene i mørket. Begge deler, lys og mørke, er så nedlessa med symbolikk og mening for meg at det nesten blir for mye. Noen glupere folk enn meg må da ha hatt noe å si om dette før?
Where Dark & Light don’t differ
Motsetningene mellom lys og mørke er kraftfulle symboler som har preget menneskehetens forståelse av verden og seg selv siden … starten vil jeg tro. Filosofer (de grekerne, de grekerne *smh*) har tenkt så det har knaket over lys og mørke, frykt og håp, glede og sorg og hvordan disse dualitetene alltid har vært til stede i våre liv. Som løper i den bredeste definisjonen av ordet, og forsøksvis en som «løper» lenger enn maraton, opplever man lys og mørke både som noe helt konkret, altså at det blir mørkt, rett og slett fordi, du vet, natt osv., men også som noe abstrakt hvor vi på en eller annen måte må forholde oss til et mørke på innsiden. Det er her vi møter den metaforiske reisen (nå igjen. Du og den reis(n)ingen), hvor man konfronterer sine indre demoner i mørket for så å søke lyset, hva nå det måtte være, en opplevelse som har resonert dypt i mennesket helt siden vi begynte å labbe rundt på plattføttene våre.
Jeg skal prøve å reflektere litt over dette med lys og mørke. Jeg har etter beste evne forska (les; hørt altfor mange podcaster, skumlest en del bøker og nærlest ekstremt smale artikler på internett, og ikke minst prøvd å sortere bruddstykker av alt man plukker opp i årenes løp) og forsøkt å skaffe meg en slags innsikt i menneskets forhold til disse kontrastene, og hvordan de har preget kulturen gjennom eventyr, kunst og musikk. Også vil jeg selvfølgelig prøve å knytte disse refleksjonene tilbake til løping og den reisen det kan være. En reise som for mange sjelden handler om å vinne, men om å finne noe dypere; en form for lettelse eller renselse (katarsis er ordet, som betyr den rensende følelsen som kan komme etter å ha gjennomgått dyp lidelse eller en følelsesmessig krise, og det kommer til komme flere ganger så det er bare å bli vant til det), hvor man til slutt … om ikke overvinner, så finner en slags fred med mørket. Med en uanstendig mengde digresjoner på veien. Det må være såpass.
Vetranott
Lys og mørke er mer enn bare fysiske tilstander hvor det ene markerer fravær av det andre. Fra de første menneskene tittet forundret opp på den svarte nattehimmelen og tenkte noe ala «Lys borte?», til jeg sjøl som seinest i går leita febrilsk etter lysbryteren halvt i søvne, har forholdet vårt til lys og mørke vært en konstant kilde til symbolikk og mening.
Innen psykologien betyr lys ofte trygghet, klarhet og forståelse, mens mørke kan stå for det ukjente, som frykt og underbevisste krefter. Carl Gustav Jung, som fortsatt av merkelige grunner ikke var svensk, men altså til alt overmål sveitser, beskrev menneskets psyke som en kamp mellom det bevisste (lys) og det ubevisste (mørke). Jung mente at for å oppnå en helhetlig selvforståelse, må vi erkjenne og innlemme de mørke aspektene av vår personlighet, det han folkelig nok ga navnet «skyggen». Denne prosessen, som han kalte for individuasjon, handler om å konfrontere og forstå de delene av oss selv som vi vanligvis undertrykker eller ignorerer. Lys og mørke skal ikke ses på som rake motsetninger, men heller som nødvendige deler av en helhet. I en fryktelig lang artikkel på wikipedia om Skyggen som konsept, som er super -interessant til tross for så mange fotnoter at det ser ut som de bare teller alle ordene, står det også at Skyggen kan ses som «Roughly equivalent»(!) til det Freudianske Ubevisste, altså det ubevisste som ikke er tilgjengelig gjennom psykoanalyse, men allikevel former oss som mennesker. Jung kjører på med arketypene sine igjen, de kan du heller lese mer om i Springskalle #2.
Filosofisk sett har lys og mørke blitt brukt til å representere dualiteten mellom kunnskap og uvitenhet. Man er enten opplyst eller Totally in the dark!, som den kvinnelige etterforskeren som kjemper mot Gutteklubben Grei ville sagt det i en helt middels krim-serie. Platon beskrev i sin Hule-allegori hvordan mennesket kun tror på det vi blir presentert eller erfarer selv, eller får empirisk bevist, hvor skygger på veggen er alt vi kjenner. Hvis representasjoner av noe er hele den virkeligheten vi kjenner og kan forholde oss til, ikke kom her og kom her å si at de egentlig har mye mer farger, struktur og mening. Å tre ut av hulen og inn i lyset, er en metafor for å søke sannhet og visdom – en prosess som kan være smertefull, men nødvendig for å nå en dypere forståelse av virkeligheten. Strengt tatt blir det vel først ordentlig smertefullt når han ene prøver å opplyse(ping!) de som bare har oppholdt seg i mørket om det som er utenfor, men skitt au. Den fungerer på flere nivåer, og om du ikke kjenner den er det en god gjennomgang her: https://www.philosophyzer.com/the-allegory-of-the-cave-by-plato-summary-and-meaning/?utm_content=cmp-true
Hva jeg søkte på for å komme dit? Plato cave allegory for dummies. Nivå. Men det er interessant, anbefaler å ta en kikk.
Apropos hule, så er Courtney Dauwalters «Pain Cave som metode™©» gjentatt til det kjedsommelige, men det er jo ikke hennes feil. Og jeg skjønner godt hvorfor. En innsikt i hvordan den beste i verden tenker i en aktivitet som krever så mye mentalt er så klart gull verdt. Men det ble litt mye en periode. På en pod hvor de er kjent for å ha vilt høy kompetanse, men samtidig snakke altfor fort, hørte jeg pain cave bli nevnt ti ganger i løpet av de første fem minuttene, blant annet i forhold til utfordringer med morsmelkerstatning. Greit nok, men da vanner man ut ideen i mine øyne(ører). Det er hennes metode, og det er helt rått hva hun får til med det. Så får vi andre kanskje inspireres til å finne våre egne metoder, i stedet for å kopiere og gjøre det til billige ultra-points for egen del. Men hva vet jeg.
Religiøst og spirituelt har lys og mørke alltid hatt en sentral plass. Åpenbart. I mange tradisjoner representerer lyset det guddommelige, det gode og frelsen, mens mørket står for det onde, fortapelsen og avskjeden fra det guddommelige. I kristendommen blir lyset ofte assosiert med Gud og himmelen, mens mørket blir forbundet med Satan og helvete. Jeg har ikke noen religiøs dragning hverken hit eller dit, men jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av hvor overtydelig det har blitt presentert. Og jeg har alltid syns det har vært noe litt ubehagelig og skremmende ved begge, mest det lyse faktisk. Det skal ropes så innmari tydelig. Det slås med slegge i godhetens navn, liksom.
Men det er ikke bare i de store, kosmiske spørsmålene at lys og mørke spiller en rolle; de er jo mest til stede i det konkrete. Kan ikke bare sulle rundt i batikk og være abstrakt heller. I det store og hele er det bare de siste sekundene av jordas historie vi har hatt elektrisk lys, og når sola gikk ned ble det mørkt. Mennesker er biologisk programmert til å føle seg tryggere i lys enn i mørke. Dette skal våre tidlige forfedre være glade for, fordi det gjorde at de automatisk søkte beskyttelse i huler eller lignende for å beskytte seg mot rovdyr og andre farer når mørket skred på. Frykten for mørket er en av de mest grunnleggende menneskelige trekkene, og den kan trigge dype, instinktive reaksjoner. Hodet setter i gang og lager troll og det som verre er av noen stakkars grantrær som står der i mørket og aner fred og ingen fare. Jeg sa/sier alltid til mine egne unger at det er ikke noe annet der bare fordi det er mørkt. Det som er skummelt, finner du på selv. Ok, jeg sier det ikke så enkelt, men det er essensen i det.
For mange av oss er mørket et sted vi finner ro. Her får vi en pause fra hverdagens stress og mas; som kan gi mer rom for ettertanke og refleksjon. Mange blir inspirerte og kreative i nattens stillhet, hvor det ubevisste kan komme til overflaten og skape noe nytt. Tankene flyter ofte smidigere når det er mørkt ute og inne. For min del handler det også om den roen det gir at mine egne sover trygt, samtidig som det heller ikke er noen fare for at det banker på eller at man blir ringt av en eller annen som lurer på noe eller vil selge noe, en helt egen fred. Noe av det absolutt beste som fins er å sitte i et hus hvor alle andre fortsatt sover og drikke kaffe. Når det i tillegg står et juletre og lyser i kroken er det så peak ro at det nesten blir for mye.
Snø og granskog
Lys og mørke har alltid vært sterke symboler i menneskets kulturelle uttrykk, og dette kommer tydelig til syne i folklore, sagn og eventyr fra hele verden. I Norge, hvor skogen og naturen er en integrert del av vår identitet, har disse symbolene fått en særegen plass i vår kollektive bevissthet. Norsk folklore er rik på historier der lys og mørke spiller en avgjørende rolle, og de symboliserer ofte trekk ved mennesker, dyr eller andre livløse elementer som blir tillagt menneskelige trekk. Besjeling heter det vel.
I Norge er skogen mer enn bare et landskap; den er et sted for mystikk, magi og fare. Et av mine beste barndomsminner kommer fra å sitte sammen med bestefaren min og bla i bøker av Theodor Kittelsen. Det var skremmende og trygt på en gang. Jeg var helt opphengt i bildene av Pesta. Pesta i trappen og det hvor hun står med ryggen til ved kysten kunne jeg se på i evigheter. Kanskje ikke så rart at det gikk som det gikk. I de gamle folkeeventyrene er skogen ofte stedet hvor vår mann i nikkers og vadmels-capsen på snei må gå for å overvinne utfordringer, og komme ut styrket og aldri så lite eplekjekk. Mørket i skogen symboliserer det ukjente og det farlige. En plass med troll og huldre, og hvor andre lover gjelder. Men skogen er også stedet hvor lyset kan bryte gjennom, bokstavelig talt gjennom en lysning, eller metaforisk gjennom en åpenbaring eller løsning på eventyrets utfordringer. Jeg har som sagt ikke et eneste religiøst bein i kroppen, men det å se strimer av lys inn i en skyggelagt skog rører noe voldsomt i meg. Det er kraftige saker.
V i må snakke om Askeladden. Denne attpåklatten som helst sitter og roter rundt i aska mens storebrødrene gjør sitt beste for å holde gården i familien. Beste og beste, de prøver i hvertfall. Det skal hogges ved og dyrkes korn, og når dette mislykkes gang på gang kastes all fornuft på båten og de går all in for å følge et vagt spor mot en stor skatt eller en prinsesse som tilfeldigvis er gifteklar. At denne gjengen for lengst burde vært satt under forvaltning får være en annen historie. Når det gjelder Askeladden kan jeg ikke unngå å nå nettopp ha innsett en ting som kanskje har vært tydelig for mange, nemlig at det at Espen går fra å rote i aska til å vinne gull og prinsessa med, bokstavelig talt er en reise fra mørket til lyset. Hvor tilsikta dette var i de første, muntlige overleveringene av eventyrene skal forbli usagt, men om man leter etter koblinger, så finner man dem. Veldig mange med hatter av aluminiumsfolie vil være enige med meg i akkurat det. Han ender ofte opp i skogen, den godeste Espen, hvor han møter på utfordringer som hans eldre brødre ikke kan overvinne. Askeladdens nesten irriterende evne til å ALLTID se lys i mørket, til å finne løsninger der andre ser hindringer og faens oldemor, er det som gjør at han lander med smørsida opp hver eneste gang. I eventyrene representerer skogen både en fysisk og psykisk utfordring, et sted for frykt og mørke, men hvor mot og håp lyser opp veien.
Soelen Gaaer Bag Aase Ned
Et annet viktig aspekt av lys og mørke i norsk folklore er vår kulturelle tilpasning til de store sesongvariasjonene i dagslys. I de mørkeste vintermånedene, når solen såvidt er å se, har vi utviklet tradisjoner som på forskjellige måter skal minne oss om lyset. Luciadagen, som feires med tog av barn i altfor store, hvite t-skjorter som halvveis i søvne brenner av seg panneluggen med levende lys, er et eksempel på hvordan vi møter vintermørket med symboler på lys og håp. Denne tradisjonen kan sees som en form for kollektiv katarsis, en rituell måte å drive bort mørket på, og minner oss om at selv i de mørkeste tider, er lyset noe vi kan skape selv.
Vi er på ingen måte aleine om dette her på berget. I japansk mytologi finner vi historien om Amaterasu – Wikipedia , en solgudinne/drama-queen som trekker seg tilbake inn i en hule og dermed dekker verden i mørke. De andre gudene må lokke henne ut igjen med fest og jeg vet ikke hva, noe som igjen bringer solen og lyset tilbake til verden. Det er også en del av historien hvor en av kompisene hennes, som symboliserer natta, får servert spy til middag, blir forbanna og dreper verten, som gjør Amaterasu så furten at hun nekter å ha noe mer med han å gjøre og på den måten lager skillet mellom dag og natt. Fiffig.
I den greske myten om Persefone, fortelles det at hun røves til underverdenen av den største bad-guyen av alle, kåt-skælken Hades, noe som forårsaker en lang vinter på jorda fordi Demeter, mora til Persefone, nekter å la noe vokse på jorda så lenge dattera er borte. Det er først når Persefone får vende tilbake til jorda om våren at lyset og livet gjenoppstår. Myter som sirkler rundt denne syklusen av mørke og lys, dag og natt, død og gjenfødelse, er felles for hvordan mennesker over hele verden har prøvd å forklare sin plass i naturens kretsløp lenge før Naturfag ble et fag i skolen. Naturen fungerer perfekt som konkretisert location for kampen mellom lys og mørke, og som et speil(speil!) for menneskets indre virrvarr. Også er det jo langt mer behagelig å snakke i metaforer enn å si høyt at ting er litt vanskelig akkurat nå. Snufs.
Både i gamle og nye fortellinger er det ofte sånn at de gangene noen fra den ene siden innrømmer for seg selv at joda, jeg har vel litt av det andre i meg også, så blir det samarbeid, forbrødring og alle hjerter gleder seg. Denne indre konflikten er en klassiker, fordi vi skjønner så altfor godt hva det handler om, til tross for at vi ikke er trollmenn, superhelter eller halvguder med lillebror-kompleks.
Hvis Lyset Tar Oss
Bare så det er sagt med en gang; jeg har ikke veldig peiling på kunst, til tross for at jeg er opptatt av det og har sett mye av det. Alle setningene i det neste avsnittet kunne vært etterfulgt av tror jeg eller så vidt jeg forstår. I kunsten er lys og mørke kraftfulle verktøy for å uttrykke menneskets mest grunnleggende opplevelser, fra lidelse og død til frelse og katarsis. Lys og mørke i billedkunsten er ikke bare tekniske elementer, men symboler som bærer dype filosofiske og eksistensielle budskap. Chiaroscuro er bruken av kontraster mellom lys og mørke, skarpe kontraster som påvirker hele komposisjonen eller bildet. Det er italiensk, og sammensatt av ordene for lys/mørk. Jeg kan ikke italiensk, så vi får bare ta det for god fisk. Clair-obscure på fransk blir hvertfall noe lignende twilight på engelsk, så jeg føler vi er på rett jorde.
Michelangelo Merisi da Caravaggio, bare Caravaggio for short, var en italiensk kunstner som levde fra 1571 til 1610. Han levde mildt sagt et utfordrende liv, som startet med at han og familien måtte rømme fra pesten, faren dør, før en alenemor og fem søsken skal prøve å overleve på 1500-tallet uten en krone. Eller den aktuelle myntenheten da. Lire? Samma det. Havna i masse bråk, gjerne med viten og vilje, slåss i fylla og hadde trøbbel med datidens politi og lovverk. Caravaggio brukte chiaroscuro til å utvikle stilen tenebrisme, en malestil hvor lys og mørke er voldsomme kontraster, og hvor mørket blir et dominerende trekk ved bildet. Teknikken ble utviklet for å legge til drama til et bilde gjennom en spotlight-effekt, og ble vanlig i barokke malerier. Litt av dette har jeg fra en Blindboy-episode, og jeg lurer på om det irske geniet med en plastpose på hodet forteller at noe av grunnen til at Caravaggio utviklet denne stilen var fordi mørke farger var billigere enn lyse, og det å fylle størsteparten av lerretet med mørke ble en vinn-vinn, men det husker jeg ikke helt. Uansett, tenebrisme skaper en dramatisk virkning, hvor det som skjer i lyset blir understreket av mørket. På den måten blir ikke lys/mørke bare en visuell effekt, de blir også bærere av en dypere mening. Kombinert med det jeg i akademiske termer vil kalle «helt sjuke skills» (aka helt vilt detaljert og realistisk), blir det kunst som formelig brøler fra veggene. Et av hans mest kjente verk, med den allsangvennnlige tittelen Judith halshugger Holofernes, viser et godt eksempel på hvordan han brukte lys og mørke for å forsterke dramaet. Bildet viser den bibelske fortellingen om Judith som redder folket ved å forføre, skjenke og deretter halshugge den assyriske generalen Holofernes som har sovna i fylla. Judiths husholderske Abra er helt til høyre i bildet. De tre ansiktsuttrykkene skaper et drama i seg selv, og viser hvor god Caravaggio var på å fortelle en hel historie gjennom å formidle følelser i et ansikt. Den skarpe kontrasten mellom den opplyste Judith og mørket som omgir Holofernes, fremhever både den brutale handlingen og dramaet som utspiller seg. Lyset er et symbol på rettferdighet og besluttsomhet, mørket representerer ondskapens død. Caravaggio hadde ellers en aldri så lite hang up på hoder skilt fra kroppen. Hver sin lyst. Som sagt, jeg er ingen kjenner, men syns Caravaggio er voldsomt bra. Og han er selvfølgelig ikke den eneste som har brukt lys og mørke for dramatic effect. Det har også vært sentrale elementer i andre kunstepoker og stiler, der kunstnere har brukt disse kontrastene for å uttrykke menneskets kamp mot hva enn det måtte være. Rembrandt, som gjorde selfier til noe dagens influencere bare kan drømme om, er kjent for sine portretter og bibelske scener der lys og skygge gir en intens følelse av psykisk dybde og indre uro. Det holder ikke med malplasserte gang-signs og trutmunn når du ser hva Rembrandt kunne formidle i et selvportrett. Jeg må også innom Skrik og Edvard Munch. Munch kunne uttrykke det psykologiske dramaet i menneskelige forhold og eksistensielle kriser bedre enn de fleste. I nettopp Skrik brukes en kontrast mellom den blodrøde himmelen og det mørke landskapet for å skape en følelse av intens angst og desperasjon. Han bruker ikke lyset som en kilde til trøst, men som en forsterker av den indre smerten som rives opp i ansiktets skrik. Kunstnere har også brukt lys for å representere katarsis. I religiøs kunst, spesielt i skildringer av martyrer og helgener, ser vi ofte hvordan lyset symboliserer den guddommelige tilstedeværelsen og frigjøringen fra jordisk smerte. For eksempel El Greco, som ofte har lysende skikkelser som stiger opp mot himmelen, omgitt av et mørkt landskap. Eller skikkelser på jorda, hvor lyset ovenfra skinner på en helt spesiell måte. Du vet hva jeg mener. Den måten sola av og til kan skinne gjennom skylaget og lage en sånn lyskaster-effekt.
When it’s cold… And when it’s dark…
…the freezing moon can obsess you. Slik lyder de bevingede ord ytret av Pelle ¨Dead¨ Ohlin en novemberkveld I 1990. Dette er introen på Mayhems Freezing Moon da Live in Leipzig ble tatt opp på Eiskeller Club.
Musikk har en helt egen evne til å uttrykke det menneskelige følelsesregisteret, fra ren ekstase og glede til bunnløs sorg og fortvilelse. I mitt tilfelle kan musikk enklere enn noe annet sparke opp den morkne låvedøra rett inn i hjertet mitt og med største letthet bygge en to-veis autobahn av følelser. Den enkleste måten å forklare forskjellen på dur og moll, er å spørre om lytteren syns musikken er glad eller trist. I denne sammenhengen; lys eller mørk. Dur-akkorder assosieres vanligvis med lys, glede og håp, og gir en følelse av klarhet og positivitet. Moll-akkorder, derimot, forbindes med mørke, melankoli og ettertanke, og skaper en dypere emosjonell resonans. Overgangen mellom dur og moll i en musikalsk komposisjon kan speile menneskelige følelser, en reise fra det lyse og optimistiske til det mørke og introspektive, før det kanskje returnerer til dur og god stemning igjen.
I klassisk musikk har kontrasten mellom lys og mørke ofte blitt brukt til å formidle menneskets kamp mot motgang og jakten på forløsning. Beethoven komponerte selve skole-eksempelet på hvordan musikk kan bevege seg fra mørke til lys, både i tone og struktur. Den lett gjenkjennelige symfoni nr. 5 åpner med de fire velkjente, blytunge tonene, Skjebnen banker på døren, som har blitt et symbol på Here comes trøbbel! Gjennom symfonien utvikles det mørke temaet, men i den siste satsen når musikken en triumferende C-dur, og med det seieren over motgangen. Beethoven evner som komponist å føre lytteren fra mørk desperasjon til lyset av triumf. En klassisk, i alle betydninger av ordet, manifestasjon av musikkens evne til å formidle menneskelig katarsis.
Mens klassisk musikk ofte har brukt kontrasten mellom lys og mørke til å formidle en reise mot frelse og opplysning, har mørket alltid vært en spesielt tiltrekkende inspirasjon under den særdeles enorme paraplyen Rock. For band som Coven og Black Sabbath, via Venom, Mercyful Fate, Bathory, Hellhammer/Celtic Frost til Darkthrone, Mayhem og Burz..unnskyld; Voldemort, har ikke mørket nødvendigvis vært noe som skal overvinnes, men heller omfavnes som en kilde til kraft og autentisitet. Jeg kvier meg for å i det hele tatt begynne å nevne sjangere, for makan til villnis det har blitt. Bare Black Metal har nå så komisk mange sub-sjangere at flere av dem stort sett består av ett band, gjerne et soloprosjekt drevet av en selvhøytidelig kis i en eller annen kjellerstue. Å krangle om hva som er hva i en adjektiv-jungel uten like får andre ta seg av. Jeg jobber ikke i Natt og Dag heller. Det jeg vil frem til, på klassisk, knotete vis, er at jeg som oftest opplever at de hyggeligste folka hører på den mørkeste musikken, enten det er hard rock, punk, grindcore eller (sukk…) ny-keltisk-avantgarde-blackgaze. Meme’n med Corpsegrinder fra Cannibal Corpse som er på en evig jakt etter bamser han kan donere til barneavdelingene på sykehus over hele verden overrasket ingen metall-folk noensinne. Jeg sier ikke at folk som liker hard/mørk musikk, enten det er tematisk eller i uttrykk, ikke har svin på skogen (eller på scenen, for de som tar den referansen), men det er nå en gang min erfaring at det er der man ofte finner de triveligste folka. Jeg snakker absolutt ikke ned (ikke med vilje hvertfall) folk som IKKE liker ting i den gata heller, men jeg tror det er noe i at de som på en eller annen måte forholder seg til mørke og kjipe ting i stedet for å trykke dem unna kan få et mer avslappa forhold til verden og sin egen posisjon i den. Enten de gjør det via tanker, litteratur, kunst eller musikk. Eller løping. Uansett sjanger har musikk en unik evne til å formidle lys og mørke på en måte som gjør at de fungerer som metaforer for de følelsesmessige berg og dalbanene som musikken tar oss med på.
Dette ble en halv-god segway inn i noe jeg opplevde i sommer, som gjorde at jeg tenkte tilbake på den løpeturen jeg startet alt dette med. En av de tingene jeg gleder meg mest til hvert år, er en liten festival med et enormt, svart hjerte. Langt inne i det sørlandske bibel-deltaet har Egil og Jorunn skapt en venners venner-festival hvor skillet mellom de på og de foran scenen er så å si ikke-eksisterende. Det er vanskelig å sette ord på sånt, men det kommer nok et forsøk en gang i fremtiden. Skulle vært der, som man sier. Uansett, tradisjonen tro avsluttes Løddepønk med The Dogs, og i en syndflod av regn, søle, lyd og Turbojugend-kutter fra overalt gikk band og publikum, enten de var midt i kaoset eller smilende i utkanten, kun opplyst av lyset fra scenen, opp i en høyere enhet. I en liten, trygg boble av lys inne i det enorme mørket.
Into the infinity of thoughts
De av oss som av forskjellige grunner kommer til det punktet hvor det fremstår som et vettugt valg å løpe absurd langt, suttende på hyper-prosseserte gels og under konstant trussel om eksplosiv diare, særlig de hvor man et sted på veien må gjennom natta, blir tvunget til å konfrontere vårt forhold til lys og mørke på en intens og direkte måte. Det blir voldsomt 1:1. Det er åpenbart annerledes å løpe i mørket, men ikke bare på den måten at det ikke er lys. Mørket KAN være skremmende og desorienterende, men det kan også bringe en dyp følelse av fokus. På natta blir alle følelsene sterkere, råere og tydeligere. Det er ofte da vi lettest kan kjenne en intens tilstedeværelse til det vi holder på med. Når solen går ned og verden blir mørk, forsterkes alt og det mentale mørket ofte tyngre enn det fysiske.
I dette mørket må vi på jobb. Det er her Jung’s idé om skyggen, de undertrykte eller ignorerte delene av oss, blir tydelig. Uten distraksjoner fra dagslys, selskap, eller annen ytre motivasjon kan kombinasjonen av natt og utmattelse bringe disse støvete avkrokene av psyken til overflaten. Frykt, tvil, traumer og minner kan alle komme frem, og det er her, i denne tilstanden vi har satt oss selv i helt frivillig, vi virkelig kan lære oss selv å kjenne. Å navigere gjennom dette mørket krever en vilje til å se inn i det, anerkjenne og akseptere det, og allikevel fortsette å bevege seg fremover. Det kan virke overveldende, men det å ta rasjonelle valg i stedet for å reagere på ryggmargsfølelsen, er jo noe av det man trener på. Og jeg tror helt oppriktig at de som finner en ufarlig arena hvor man kan gjøre nettopp det, også kan overføre det til livet ellers. For det er som kjent alltid mørkest like før soloppgang. Soloppgangen bringer ikke bare nytt lys til stien eller veien foran, men også fornyet energi og håp. Denne overgangen fra natt til dag kan være en sterk opplevelse. En konkret bekreftelse på at mørket ikke varer evig, og at det finnes lys på den andre siden av selv de mørkeste øyeblikkene. Det er i dette skjæringspunktet mellom lys og mørke at løperen kan finne katarsis. I løping, som i kunst og musikk, kan det finnes en renselse, en frigjøring av sterke eller undertrykte følelser som gir en følelse av lettelse eller fornyelse vi først finner etter at vi har konfrontert mørket i oss selv. Hvor man tar det derfra får være opp til hver enkelt.
I opplevelsen av lys og mørke, i kunsten, musikken, naturen, eventyrene og ikke minst i løpingens verden, finner vi en universell menneskelig erfaring, en felles søken etter mening og forståelse av både oss selv og andre. Enten det er på en sti, langs veien, på kunst-utstilling eller på en konsert, er vi alle på en eller annen måte deltakere i dette evige forsøket på å navigere mellom lys og mørke. Det er her vi slipper til skyggen, stripper vekk all støyen, og står igjen med en klarere forståelse av hva som er viktig for oss. Det er her vi konfronterer oss selv; vår vilje til å fortsette og forhåpentligvis komme ut på den andre siden i mer eller mindre god behold. Og det er sjelden svart-hvitt.
