Christian Ellefsrud
Siden årets fellesferie bød på det mest typiske sommerværet vi har her til lands, det vil si 13 grader, spredte regnbyger og sidevind, ga det mulighet til å fortsette en tradisjon vi har på kveldstid her i heimen når alle har fri samtidig og været tillater det; binging. Ikke av serier, men filmer. Alle har vel sine tradisjoner, dette er en av våre. Når de håpefulle(forhåpentligvis) forlater redet som 18-19 åringer har de vært gjennom blant annet alle Jurassic Park, Harry Potter, Star Wars, Narnia, Indiana Jones og Back to The Future ca tre ganger. Og Ringenes Herre. Extended cut så klart. Mitt første møte med Tolkien var da jeg leste Hobbiten som 12 åring, og gikk rett over på Ringenes Herre. Det er en av de jeg vender tilbake til, og jeg leser den fortsatt ca hvert femte år eller så. Uansett, da vi skulle til med filmversjonen av RH, tenkte jeg at jeg skulle ha den med som lydbok på langturer. Det var uansett lenge siden sist, og jeg hadde lyst på et gjenhør. Plutselig slo det meg at det er jo litt spesielt at påfallende mange av de bøkene jeg er ekstra glad i, hvert fall de jeg leser mer enn en gang, nesten utelukkende handler om en eller annen form for reise. Ikke overraskende begynte tankene å surre mot løping. Selvsagt. Hver gang. «Løping er som livet selv» mener jeg helt oppriktig, fullstendig klar over hvilken forbanna klisje jeg er. Det ble uansett litt av et kaninhull det her, og om jeg bare ser likheter fordi jeg VIL at de skal være der kan godt være, men som vismannen James Hetfield lærte oss på …And justice for all; sannheten ligger i the eye of the beholder eller noe deromkring.
Den Store Reisen. Langt å gå osv.
Reisen har alltid vært et ideelt utgangspunkt for historier fordi den gir en naturlig struktur for utvikling og forandring. Som godt over gjennomsnittet fan av å skrive stil (som det het den gang) på skolen, var jo «Reisen» det beste alternativet av alle. Sett opp en strek fra A-B, legg inn handling på punkter langs veien. The End. Heldigvis har noen gjort det litt bedre enn da jeg skrev om en sykkeltur som startet hjemmefra og endte ved et tjern for å bade, hvor største hindring på veien var en litt slitsom klegg. For det er nemlig sånn, at en god reisehistorie gir karakterene mulighet til å vokse, til å konfrontere sine indre og ytre demoner, og til å komme tilbake endret. For det handler jo ikke bare om en ramme for fortellingen og fysisk bevegelse fra ett sted til et annet, men også den indre reisen, en søken etter mening, identitet, og forståelse av verden og seg selv. Jeg ser, neppe overraskende, en UMIDDELBAR link til ultraløping som en fysisk manifestasjon av denne arketypiske reisen, en reise som krever en konstant kamp mot egne begrensninger, og vilje og besluttsomhet til å fortsette fremover til tross for at det eneste du vil er å sette deg i sofaen og spise ostepop, og enten du vil eller ikke skal jeg få deg til å mene det samme. Neida. Men jeg skal prøve. Det kommer til å droppes et par såkalte «Universitetsord» etter hvert, og siden jeg som kjent har litt tungt for det er det greit med litt forklaring først. Bear(ikke bjørn) with me.
Arketyper og monomyter
Hva er det for noe da? Skipsbyggere på Noahs tid? Nope. Arketyper er universelle, symbolske mønstre som går igjen i mytologi, litteratur, religion, kunst og kultur. Disse mønstrene representerer grunnleggende menneskelige erfaringer og psykologiske trekk. Begrepet «arketype» stammer fra det greske ordet «arkhetupon», som betyr «opprinnelig mønster» eller «første form». En arketype fungerer som en prototype for hvordan visse karakterer, situasjoner eller symboler opptrer i fortellinger.
Psykologen Carl Gustav Jung (1875–1961)hadde det svenskeste navnet jeg noen gang har hørt, men han var altså fra Sveits. Ikke bare var han fra Sveits, han er også opphavsmannen til konseptet om arketyper innen psykologien. Jung mente at disse arketypene er en del av det kollektive ubevisste, en dypere del av vårt sinn som deles av alle mennesker, uavhengig av kultur eller tidsepoke. Ifølge Jung inneholder det kollektive ubevisste arketyper som kan manifestere seg i drømmer, myter, religion og kunst. I litteratur og mytologi ser vi arketypene komme til uttrykk i form av karakterer som helten, vismannen, tricksteren, eller den store (hu)mor. For eksempel finner vi helten i gresk mytologi i figurer som Herakles, i norrøn mytologi i form av Tor, og i moderne tid gjennom superhelter som Superman og Batman. Heltens reise/ “The Hero’s Journey” er mildt sagt grundig utforsket av mytolog, professor og levemann(det siste der har jeg ikke belegg for å hevde, men det passet så godt) Joseph Campbell i boka The Hero with a Thousand Faces (1949). Campbell beskrev et mønster han kalte monomyter, som er felles for mange av verdens mytologiske historier.
Monomyten kan deles inn i tre hovedfaser:
1. Avreisen: Helten forlater den vanlige verden etter å ha mottatt et kall til eventyr. Dette kan inkludere elementer som nektelse av kallet (-Ikke faen om jeg drar!) og møte med en mentor(-Ok da Gandalf, når du sier det på den måten).
2. Reisen: Helten møter utfordringer og gjennomgår prøver i en annen verden eller et annet rike. Dette kan innebære kamp med monstre, møter med allierte eller oppnåelsen av en form for innsikt eller kraft (ofte et symbolsk objekt; et sverd, en prinsesses snørrfille eller…en t-skjorte hvor det står Østmarka Ultrachallenge 2017!).
3. Returen: Etter å ha overvunnet hovedutfordringen, vender helten tilbake til sin vanlige verden, ofte med en belønning eller kunnskap, og betrakter nå verden og seg selv på en annen måte enn ved starten.
Heltens reise er en struktur vi ser i alt fra klassiske epos som Odysseen og til nevnte Ringenes Herre og ikke minst Star Wars. George Lucas, den skjeggebusen, skal ha vært så inspirert av The Hero with a Thousand Faces at han brukte den som en blåkopi for å skrive Star Wars. Campbell mente at denne strukturen resonnerer dypt i menneskelig psyke fordi den reflekterer universelle erfaringer som personlig vekst, motgang og vår egen definisjon av triumf.
Kort(ere) sagt; Arketyper, særlig heltens reise, spiller en sentral rolle i å forme våre fortellinger og oppfatninger av verden. De speiler menneskelige erfaringer på en måte som både er tidløs og universell, og gir innsikt i dype, psykologiske sannheter som forbinder oss på tvers av tid og kultur. Gjennom å studere arketyper, kan vi bedre forstå ikke bare litteratur og mytologi, men også oss selv. Man begir seg ut på en utfordrende ferd, og vender tilbake forandret, med ny innsikt og/eller evner. Dette mønsteret kan lett (jeg gjør det hvertfall) overføres til ultraløping, hvor vi forlater komforten av våre vante liv, utfordres av ekstreme forhold, og returnerer med en ny forståelse av oss selv og vår plass i verden. Såh, her kommer «Springskalles leseliste for den smaleste bokklubben ever™»
Odysseen: Heim te mor. Eller far.
I “Odysseen” av Homer (Simps..stryk det. Kom an. Det er for billig, selv for deg.) legges fundamentet for den klassiske heltereisen. Odyssevs’ ferd hjem etter Trojanerkrigen er fylt med prøvelser som tester hans street-smartness, utholdenhet og vilje til å overleve. Ultra kan sees som en moderne versjon av Odyssevs’ reise. Hver løype, hvert løp, er en søken etter å komme hjem; til seg selv, til ro, eller for noen til en form for spirituell oppfyllelse. Løpere møter utfordringer underveis, både ytre (som værforhold, terreng og avstand) og indre (som tvil, smerte og utmattelse), og hver kamp bringer oss nærmere forståelsen av vår egen styrke og grenser.
Den Guddommelige Komedie: Påskekrim fra Helvete. Bokstavelig talt.
Dantes Den Guddommelige Komedie er en annen (*host*tunglest som faen*host host*) klassiker som speiler den arketypiske reisen, men her er det en spirituell reise gjennom Helvete, Skjærsilden, og til slutt Paradis. Parallellen her er ganske åpenbar. Et langt løp kan føles som en reise gjennom sitt eget helvete, hvor smerte, tvil og fristelsen til å gi opp kan virke overveldende. Men som Dante, den rakkeren, fortsetter vi, vel vitende om at vi må konfrontere og overvinne våre egne demoner for å nå en tilstand av indre fred og seier.
Ringenes Herre: Guttetur med ræva planlegging
Det burde være helt unødvendig å summere handlingen i J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre. Hobbitene bor som kjent i noe som ser ut som en kuppert golfbane, og Frodo må etter mye om og men komme seg til Mordor, Midgards svar på Mjøndalen. Neida. Det blir en reise fylt med kjipheter som krever mot, utholdenhet, og et sterkt fellesskap. Alle som har trykket på Bekreft Påmelding et halvt år eller lenger i forveien, kjenner følelsen av å skulle ut på en reise som til tider virker umulig å fullføre. Det er ikke bare distansen som kan være skremmende, men også den mentale kampen mot utmattelse, tvil, og de mange hindringene som oppstår underveis. Som Frodo, bare med litt mindre hårete føtter, kan vi finne uvurderlig støtte i fellesskapet rundt oss. Andre løpere, støttepersonell, og en og annen barmhjertig sjel som dukker opp ut av intet med lefse og solbærsaft, for å finne styrken til å fullføre. Alle skulle hatt en Sam. Det var spesielt kapittelet hvor de skal gjennom Gammelskogen som inspirerte til dette rakleverket av en tekst. Den er ganske tidlig i boka, og anbefales veldig.
Don Quijote: Du er gæren. At du gidder. Etc.
Miguel de Cervantes’ Don Quijote presenterer en litt annen type reise, en som er drevet av idealisme, fantasi (eventuelt en god dose galskap, la oss være ærlige) og ønsket om å finne noe større enn seg selv. Don Quijote begir seg ut på en serie av eventyr basert på illusjoner og drømmer om ridderlighet, med sin stakkars pacer Sancho Pansa ved sin side. Vi har alle forskjellige grunner til å gjøre det vi gjør, og for mange kan nok ultraløping bunne i en idealistisk søken. Som setter ut med en visjon eller drøm om hva de kan oppnå, ofte med et nesten urealistisk håp om å finne noe meningsfullt i det ekstreme. Som Don Quijote kan de (ok da; jeg) bli sett på som drømmere, som i sin kamp mot “vindmøller”, aka de umulige utfordringene, viser en dyp lengsel etter noe større, noe mer meningsfylt.
Hitchhiker’s Guide to the Galaxy: Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det jeg holder på med?
Douglas Adams’ Hitchhiker’s Guide to the Galaxy tar oss med på en reise gjennom det kaotiske og absurde. Arthur Dents reise er like mye en utforskning av meningsløshet og tilfeldighet som det er en fysisk reise. Når man står der, mutters aleine i skogen midt på natta, kvalm som få, med vonde bein og redusert retningssans er jo det naturlige spørsmålet “Hvorfor gjør jeg dette?” Svarene kan være like flyktige og uforutsigbare som de hendelsene Arthur Dent opplever. Det er ikke engang sikkert at svaret er så viktig når alt kommer til alt. Du blir som kjent ikke noe klokere av at svaret er 42 med mindre du vet hva du egentlig lurer på. I denne absurditeten kan det allikevel finnes en form for mening, en erkjennelse av at det kanskje ikke er et klart mål, men at det er selve reisen i seg selv som er verdifull. Og vi har alle vår indre Marvin som dukker opp, mest i utide, for å understreke hvor håpløst alt er og at det eneste logiske er å gi opp. Han må som kjent bare skrus av og plasseres i et hjørne.
On the Road: Jammen jeg vil jo bare finne meg sjæl!
Jack Kerouacs On the Road representerer en reise som ikke nødvendigvis har et klart definert mål, men som er mer en utforskning av livet og en søken etter frihet og selvforståelse. Løping blir fort en implementert del av livet, en livsstil, en endeløs vei hvor hvert løp er en ny oppdagelse av verden og en ny forståelse av seg selv. Driven er rastløshet og en trang til å utforske det ukjente, både i verden og i seg selv. Reisen blir også her et mål i seg selv, hvor hvert steg man tar, hver strekning, gir innsikt og erfaring som former vår identitet.
Vredens druer: Hjelp, vi må på ferie til California!
John Steinbeck er min amerikanske favorittforfatter, uten sammenligning. Få, om noen, viser bedre forståelse av menneskelig lidelse, utholdenhet, og forholdet mellom mennesker og deres omgivelser. Det er en skam at jeg faktisk ikke har fått rota meg til å lese Travels with Charley, som kanskje hadde passa enda bedre her, men ALAS!, så liten tid etc etc. Vredens druer handler om menneskelig utholdenhet i møte med overveldende motgang, og forteller om familien Joads reise gjennom et Dust Bowl-rammet Amerika, på jakt etter et bedre liv. Steinbeck kunne like godt ha skrevet om den introspektive reisen som mange av oss opplever når kilometer etter kilometer tilbakelegges. Det er like mye en indre oppdagelse som en ytre. Time for time blir landskapet mindre viktig enn tankene, følelsene og innsiktene som dukker opp. Steinbeck prøver å forstå både seg selv og USA, som vi prøver å forstå våre egne grenser, både fysiske og mentale. På samme måte som familien Joad ikke kan forutsi utfordringene som venter dem på deres reise, kan heller ikke vi vite hva som vil oppstå underveis i løpet, vi kan kun kontrollere oss selv og hvordan vi reagerer på det som måtte komme.
Målstreken. Nesten.
Jeg tror det holder med eksempler for denne gang, selv om jeg har gjennomgått Moby Dick, Den Uendelige Historien, Heart of Darkness og Into the Wild på samme måte. Hvis noen ber om det, legger jeg ut det også. Malapropos er Into the Wild filmatisert, og den eneste grunnen til at jeg skriver nettopp det er fordi soundtracket av Eddie Vedder er så koko-bra. Eddie Vedder er bakgrunnen for min tese om at(hot take!) Pearl Jam er et ganske kjedelig band med en av verdens beste frontmenn. Sjekk ut Eddie Vedder som klatrer i scenerigger på YouTube hvis du ikke tror meg. Han gjør også en voldsomt sympatisk figur i Blokes you can trust, den nydelige dokuen om det mest australske bandet som fins, Cosmic Psychos. Men nå sklir det ut igjen. Som en reise, kunne jeg kanskje sagt, men skal skjerpe meg.
Alt dette er eksempler på hvordan litteraturen bruker reisen som en metafor for selvoppdagelse, utholdenhet, og menneskelig vilje. Bøkene jeg nevner mer enn bare toucher mange av de samme temaene som løpere opplever – kampen mot ytre og indre krefter, søken etter mening og tilhørighet, og den evige utfordringen utvide sin egen komfortsone. Syns jeg da.
Om jeg noen gang skal komme til noe som minner om en konklusjon, så er det denne; det handler om mer enn å nå selve målet. Det handler om reisen mot målet som en vei til å forstå seg selv og verden rundt seg.
