Christian Ellefsrud
Hva er det som gjør at jeg i flere år har gått med følelsen av at det er så mange likhetstrekk mellom skating og (ultra)løping? Og hva i all verden har det franske elektronikaprosjektet M83 med saken å gjøre, spurte ingen noensinne. Vel, jeg svarer uansett.
La meg si med en gang at jeg ikke har fått meg et eneste vekttall i sosiologi eller idrettshistorie siden sist, så dette er på ingen måte en faglig fundert tekst. Dette er reint føleri fra min side. Sånn. Nå kan du lese spørsmålet en gang til, og hoppe hit;
For det kortfattede svaret kan du forøvrig ta en litt slapp ollie over mesteparten av denne teksten nesten helt til slutten, for alle som har lest noe jeg har skrevet(skrivi) før, vet at jeg sjelden ender opp med to streker under svaret, og at jeg er mildt sagt glad i litt fler ord enn strengt tatt nødvendig, så heng med. Jeg er den personifiserte ridende rytter til hest, og jeg liker ikke hester engang. Jeg vet også at dette er feil bruk av uttrykket Rid…(GÅ VIDERE!! -forf. anm.)
Jeppsi Pepsi.
Ok, la oss starte på bunnen. Sko. En gang i fjern fremtid bør jeg kanskje se på hvorfor jeg stort sett velger å holde på med ting som gir mulighet for å kanalisere min indre Imelda Marcos, men den tid den huepine. Skulle du befinne deg i munter passiar med en dude/dudette med enten Ciele-caps eller Thrasher t-skjorte, vet du at du mest sannsynlig kan bli sittende å snakke om sko de to neste timene. Og det er jo ikke så rart. For både skatere og løpere er skoene det som forbinder oss med underlaget. Kontaktpunktet mellom oss selv og det ytre vi prøver å mestre. Klart det er viktig. Jeg er på ingen måte noen barfot-fantast, men i det lange løp(heh…) er det ingen tvil om at jo mindre korrigerende sko, jo mindre skader for min del. I det senere har jeg riktignok funnet ut at noen millimeter drop kan være hensiktsmessig på intervall-økter eller når jeg skal løpe «fort», men kort sagt trives mine bein best i relativt flate sko med bred tå-boks. Jeg har ikke hatt en eneste løperelatert skade siden 2019, bank i bordet, og det var da jeg begynte å løpe på flate sko. Jeg er kanskje treg, men jeg kan være treg hver eneste dag uten at det gjør vondt. Hurra. Mellom 1994 og 2010 brukte jeg primært to typer sko. Skatesko eller Converse. Sistnevnte ble stort sett brukt på betonggulvet i en av landets mange konsertlokaler, men det er annen historie. 9,8 av 10 skatesko er flate som pannekaker og med null demping. Man vil ha så lite forstyrrelse som mulig mellom fot og brett, og da nytter det ikke med luftputer og annet faenskap(ja, jeg ser på deg Osiris D3). I de åra jeg skata mye, var jeg heller aldri skada på grunn av irriterende ting jeg ikke visste hva kom av. Jeg var riktignok skada ca en gang i uka, men det var på grunn av konstant tryning, overtråkk og en og annen lyktestolpe. Poenget? At skating og løping begge består i å gjentatte ganger hamre føttene mot et relativt hardt underlag, og jeg registrerer at de skoene som har gitt meg absolutt best mulighet for å gjøre det dag etter dag, uke etter uke, har vært flate, udempa sko. Det er ikke verre enn det. Vi går videre.
Lek. Nei, ikke det særdeles kulørte magasinet som fantes nedgravd i skogholt histen og pisten, og gjorde Linda Johansen til et litt merkelig nasjonalt fenomen tidlig på 90-tallet. Aktiviteten lek. Men hva ER lek? Jeg tillater meg en hjemmesnekra definisjon som jeg finner på her og nå; å gjøre noe kun fordi det gir en glede, uten tanke på at det nødvendigvis skal lede til noe. Passe vagt.
Men min målestokk er at aktiviteten i seg selv og gleden det gir er motiverende for å gjøre mer av det. Uten ytre påvirkning som ønske om penger, status eller anerkjennelse. Det er gjerne sånn vi tilnærmer oss ting når vi er barn, før sånne faktorer begynner å spille en rolle. Så selv om en del av det å bli voksen ofte innbefatter en forståelse av at å ha en jobb som genererer penger til å betale huslån, ha mat på bordet og kunne sende barna på skolen med regntøy er viktig, eller kanskje enda viktigere den motivasjonen for eksempel ros kan gi når vi er barn, er problemet vårt(mitt) at disse faktorene ofte blir dratt inn i alle aspekter av livet, også de stedene som helst bør være et fristed. Om dette fristedet viser seg å være skating, løping, frimerker eller jodling spiller ingen rolle, det viktige er at det er oss selv som setter kriteriene for hva vårt fristed skal være. Er du en av få som faktisk tjener penger på hobbyen din, er det selvfølgelig et insentiv i seg selv å prøve å opprettholde nettopp det, og ikke minst: gratulerer! For oss andre som derimot betaler for å holde på med ting, stiller det seg om ikke annerledes, så på litt andre måter. Om det er andres anerkjennelse som får deg til å litt motvillig snøre på deg skoene og slepe deg ut en tirsdag kveld i november, til tross for sludd og et litt kranglete kne, så skal jeg selvfølgelig ikke legge meg opp i det. You do you, som jeg egentlig aldri sier. I mitt tilfelle har det derimot blitt tydelig at det å legge vekt på hva andre mener om det du liker å holde på med er en slippery slope som helst bør veie så lite som mulig. Spesielt når det «de» mener er positivt. Faktisk. Hyggelig tilbakemelding er, vel, hyggelig. Men om den hyggelige tilbakemeldingen blir grunnen til at jeg fortsetter, hva da om den uteblir? Hvis vi klarer å ta et kompliment uten at det endrer hvordan vi forholder oss til det vi gjør, blir det også lettere å ta eventuelle negative tilbakemeldinger uten at det sender oss i kjelleren. I en verden full av likes, Strava-kudos og potensielle følgere på en eller annen plattform stiller vi oss konstant lagelig til for hugg i form av andres bedømmelse av hva vi gjør. Man skal mildt sagt ha tunga i rett munn for å navigere i dette, og veien til dårlig selvfølelse er ofte brolagt med andres oppfatning av oss på deres premisser. Den amerikanske psykologen Carl Rogers prediket blant mye annet i sin humanistiske tilnærming til psykologi det han kalte internal locus of evaluation. Grovt forenkla beskriver det viktigheten av å evaluere hva vi gjør og hva vi er basert på våre egne verdier, uten påvirkning fra ytre faktorer. Da er det lettere å handle rasjonelt utifra oss selv, i stedet for en tilværelse som bare er en rekke følelsesbaserte reaksjoner på det livet slenger mot oss. Det er da vi tar eierskap til det vi gjør, og med eierskap følger ansvar for oss selv og kontroll i eget liv. Uten å ta ansvar for oss selv og våre avgjørelser, er veien kort til å peke utover og klandre ditten og datten for at det ikke nødvendigvis går som vi ønsker. Og når vi ikke tar ansvar, fraskriver vi oss kontrollen. Få steder blir dette så krystallklart som i et ultraløp. Hodet flommer bokstavelig talt over av unnskyldninger og grunner til å ikke fortsette, og når ting blir vanskelig kan det være fristende å peke på alt annet enn oss selv. «Det er dårlig merka løype. Han fyren som ønska meg lykke til på forrige aid-station vil egentlig at jeg skal stoppe. Denne gel’en smaker drit, de som anbefalte den er dumme. Fy flate, alt og alle er imot meg, og nå regner det faen meg også! Buhu.»
For skatere som vokser opp utenfor ring 3 and then some, blir det å gjøre det beste ut av det man har ikke bare nødvendig, men en forutsetning for å i det hele tatt kunne gjøre noe som helst. Jeg husker vi så skatefilmer og tenkte at det så ut som om bymiljøene var laget for at det skulle skates der, og at alle amerikanske byer egentlig var skateparker med noen kontorbygg innimellom. Sånn er det så klart ikke, men når du sitter der og ser Guy Mariano som går bananas i en lekeplass av asfalt og betong i Mouse(1996), og titter ut av vinduet og det eneste du ser er grusvei, åkre og ei ku som ikke kunne gitt mer faen i hva griptape er, er det ikke så rart at man av og til tenkte at det var litt feige lag. Men som sagt, man gjorde det beste ut av det man hadde. Noen planker lånt her, en liten asfaltflekk der, rappe en pakke skruer eller spiker fra en fars garasje, «låne» et stålrør, en god dose skapertrang og vipps så har man noe i skjæringspunktet skatebart/livsfarlig. Etterhvert skjønte man jo at det ikke var noe enklere å ta en ollie over en søplekasse bare fordi det gikk trikk i nærheten, eller at lasterampene bak dagligvarebutikker byr på ganske like muligheter enten de ligger på Ullevål eller i Indre Enfold. Dette ble en viktig skolering i å slutte å tenke at andre har det enklere, og at det er derfor de er på et annet nivå. Mest sannsynlig legger de ned både flere og smartere timer med trening enn deg, og det kan av og til være vondt å svelge. Vi har alle forskjellige forutsetninger, men om man lar det blir dét som avgjør om man ønsker å holde på med noe eller ikke, har man tapt på forhånd. Å definere sin egen glede av å gjøre noe utifra hvordan andre gjør det er en snarvei til misunnelse og en følelse av å komme til kort. For min del ble skating en åpenbaring i forhold til hvordan jeg tilnærmet meg ting og vurderte meg selv i det hele. Den eneste inngangsbilletten du trenger er å delta, samtidig som du viser at du heier på de andre som også gjør det. Så lenge de to er på plass, spiller det fint liten rolle å skulle sette kvalitative merkelapper som «bedre» eller «dårligere» på det. Som usikker pjokk var det en avgjørende erfaring å være en del av et miljø hvor man applauderte hverandre utifra deres nivå, og ikke sitt eget, og på grunnlag av det applaudere seg selv utifra sine eget nivå og ikke andres. Da blir det også enklere å «eie» den progresjonen man eventuelt måtte ønske. Ga det mening? Litt hvertfall. Jeg ser motsetningen i å vektlegge hvor bra det er si at man heier på hverandre, samtidig som jeg gnåler om at man ikke skal gjøre ting basert på hva andre mener om det. Men det ER en forskjell, og jeg tror egentlig de fleste ser den.
Å se noen sette sin første kickflip etter timevis med forsøk er kanskje noe av det kuleste som fins, så lenge man tillater seg selv å være noe annet enn en blasert kødd som tenker pfft, dårlige greier. Jeg tenker det er et sunnhetstegn for et miljø når de som er lederskikkelser gjenkjenner ekte mestringsfølelse hos andre uavhengig av nivå, og det var den parallellen som ble så tydelig for meg da jeg leste om at på alle de sju(!) gangene Scott Jurek vant Western States, pakka han seg inn i et pledd og ble stående i timevis ved mål for å klappe inn alle, absolutt alle, som fullførte. På samme måte som det nevnte eksempelet med kickflip, kan jeg bli supergira på andres vegne fordi de har klart å løpe tre kilometer sammenhengende for første gang. Hvertfall så lenge de er gira selv.
Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har sett som sikkert har tenkt at skating, det ser gøy ut, og tenker at boardslide burde være mulig å få til med et par timers øving. Det ser jo så lett ut, men det er det altså ikke. Det er dritvanskelig, og man har ikke så mye valg annet enn å lære seg å elske prosessen for å i det hele tatt ha lyst til å fortsette. Jeg har samme erfaring med løping, og spesielt å løpe langt. De to tingene jeg skriver om her skiller seg selvfølgelig fra hverandre i selve utførelsen, men det er tilnærmingen til de jeg prøver å beskrive her. Det er tilsynelatende veldig enkelt, men samtidig veldig vanskelig.
Jeg kan fortsette dette på alle mulige måter, men det får være nok digresjoner for denne gang. Og jeg har ikke engang skrevet alt for mange ord om den innforståttheten man får av å snakke et helt eget stammespråk, om konkurransesituasjonen, og hvor kult det….ALAS!, så mange ord, så liten tid. Jaja. Neste gang, det også.
Konklusjon: vetta faen.
Skating og løping gir meg den samme følelsen av frihet, mestring og bevissthet rundt det å ta ansvar for min egen personlige vekst. Så lenge jeg tar det på et nivå som gjør at jeg elsker å holde på med det her og nå, og ikke har et altoverskyggende mål en eller annen gang i fremtiden, eller enda verre, romantiserer noe som var eller kunne vært i fortiden, er disse tingene slikt som jeg vil holde på med til jeg blir gammal og grå(ere). Fasitsvar er ikke noe for meg, men nå fikk jeg hvertfall enda flere spørsmål å gnure på.
Men hold an, hva med M83? Og har du ikke nok et retorisk spørsmål å stille? You bet.
M83 er et fransk elektronikaband stiftet i 2001, og du har garantert hørt det selv om du ikke visste det. Etter litt ymse utskiftninger er nå grunnlegger Anthony Gonsalez og tidvis broren hans Yann de eneste gjenværende originalmedlemmene. I disse fotballtider nevner jeg, lettere nonchalant, at bestefaren deres, Laurent Robuschi, var fransk landslags-spiss under VM i 1966. Nuvel. Det er sant og si ikke et band jeg har gitt noe særlig oppmerksomhet, allikevel velger jeg å skrive om det her.
Både skatefilmer og i de senere år løpefilmer er noe av det beste jeg vet. Av alt. De har ofte et ærlig, kreativt uttrykk fordi det sjelden står et dollartungt produksjonsselskap bak som lager en strømlinjeformet og glatt film med tanke på å tjene enda flere nevnte dollars. Skatefilmer på 90-tallet var for meg et ufiltrert bilde av skatingens status quo. Ikke bare det, det var også en gullgruve for å finne ny musikk pre-internett, og jeg begynner nesten å grine bare av å skrive dette. Disse lavkostproduksjonene er kort sagt noen av mine viktigste popkulturelle referanser, og da er det morsomt at to av de som er helt der oppe, Fully Flared, den komisk fete Lakai-filmen fra 2007 og sjangerdefinerende Unbreakable:The Western States100 fra 2012, begge har valgt M83 i sine like legendariske introer! Du kan ikke tro det du heller nei? Jeg veit, det er helt rått.
Takk for meg.
