Det finnes øyeblikk hvor landskapet slutter å være geografi og blir noe annet. Hvor fjellet ikke lenger er stein og is, men en levende ting som kjenner deg tilbake. På kilometer 250, mens jeg gikk sakte over Bjørdalshøgdin mot Tuva turisthytte, skjedde dette. Hallingskarvet lå i horisonten. Hardangerjøkulen reiste seg til vest, enorm og kjent – jeg har gått over den så mange ganger at sporene mine må ligge lagret et sted i isen.
Jeg var på vei «hem», som vi sier i Bergen. Ikke hjem som et sted, men hjem som en tilstand. Denne erkjennelsen kom krypende oppover beina og inn i brystet.
Da raknet alt.
Boblen
De to første dagene hadde vært ordinære, om man kan kalle noe ved OBT ordinært. Tjue timer til Noresund. Halvannen liter brus på Jokeren på dag to. En is. Småjogging mot Toveseter. Regn de siste timene til Flatvollen. Standard ultraløp-prosedyrer, bare med tyngre sekk, lengre pauser, litt søvn og en knekt stav.
Men tredje dag, et sted mellom Flatvollen og tankene mine, begynte virkeligheten å krølle seg i kantene. Kanskje var det silregnet som krøp inn gjennom alt, gjennom regnjakke og ulltrøyer og hud, helt inn til det stedet hvor motet sitter. Eller kanskje var det de syv timene på Flatvollen, hvor jeg hadde glemt å lade trackeren og måtte sitte to timer ekstra mens batteriprosenten krøp oppover like sakte som jeg senere skulle krype over vidda. Det var et tegn på at jeg var i ferd med å miste det.
Jeg ringte kona. Dårlig dekning. Dårlig idé. Hva skulle hun gjøre fra Toten? Men jeg trengte en stemme fra den andre verden, den hvor folk ikke går i dagevis gjennom regn og over fjell for ingen annen grunn enn at de har meldt seg på.
Aluminiumsfolien
På vei ned fra fjellet møtte jeg Knut fra Drammen – vi hadde jogget sammen i Nordmarka første dagen, en evighet siden – og Stephanie fra Stockholm. Vi gjenkjente hverandre umiddelbart, ikke fordi vi kjente hverandre, men fordi vi var i samme tilstand. Våte. Kalde.
På Jokeren i Tunhovd satt vi i to timer pakket inn i aluminiumsfolie. Stephanie skalv i stolen. Hypotermi stadium én, mente Knut. Som om det fantes stadier av kulde vi kunne navigere oss gjennom.
Felix kom inn og hadde gitt seg. Skyss var tilgjengelig fra Tunhovd. Det hadde vært så enkelt å bli med i bilen, kjøre ned til sivilisasjonen og varme. Men vi reiste oss og gikk videre, fortsatt med aluminiumsfolien på under jakkene som en siste desperasjon mellom oss og elementene.
Hvorfor? Fordi boblen hadde tatt over. Når boblen tar styringen, slutter normale beslutningsprosesser å gjelde. Du bare går.
Avtalen
Knut ga seg på Vasstulan. Det var brutalt å se ham stå der i jeans mens vi gjorde oss klare. Fristende å stoppe sammen med ham. Men vi skulle videre.
Fjerde dag, klokken 06:15, startet Stephanie og jeg sammen. Opp på Hardangervidda, over det jeg kom til å tenke på som «Hardanger carpet» – det mykeste, mest innbydende underlaget i hele løypen, over et lite fjell uten sti, ut i terrenget. Lyng og lav som svelget fottrinnene våre med en generøsitet landskapet sjelden viser. Vi koste oss skikkelig, og der, mens vi småløp nedover og hilste velkommen de siste 300 kilometerne av OBT, slo det oss: Dette var faktisk mulig. Vi kunne fullføre OBT.
Vi lagde en avtale. En ekte avtale. Vi skulle gå sammen til Bergen eller til cutoff tok oss. Vi skulle ikke stoppe.
Veggen
Men fjellet har sin egen logikk. Opp gjennom krattet, opp i kaldere vær, begynte noe å skje med meg. Ikke kroppen – kroppen var enda sterk, jeg hadde mer å gi. Det var noe annet som begynte å gi etter. Motet kanskje. Eller den delen av hjernen som overbeviser deg om at det er fornuftig å fortsette når alt i deg skriker stopp. Den delen begynte å svikte.
Jeg tok lengre og lengre pauser. Stephanie ventet alltid. Hun sa aldri noe utålmodig, spurte aldri hvorfor jeg måtte legge meg ned i lyngen igjen. Hun bare ventet.
De siste kilometerne til Tuva: tjuefem minutter per kilometer. Jeg døset av i lyngen. Våknet. Gikk hundre meter. La meg ned og døset av igjen. Som en merkelig dans med landskapet hvor jeg gradvis ga meg over til det.
To hundre meter før hytta følte jeg meg skrøpeligere enn noen gang. Ikke fysisk. Eller jo, fysisk også. Men ikke først og fremst fysisk. Alle beslutningslagene var skrellet av og det var bare en kjerne av redsel igjen. Redsel for natten. For kulden. For de timene som ventet til Krækkja.
Hjemkomsten som aldri skjedde
Stephanie hadde fått tak i varm mat. Jeg satt meg ned. Kunne ikke si det. At jeg var ferdig. At avtalen vår var brutt.
«Jeg er redd,» sa jeg til slutt. «Redd for å fryse.»
Hun prøvde å motivere meg. Men jeg var allerede borte, hadde allerede forlatt boblen mentalt.
«OK,» sa hun til slutt. «Da stopper vi her. Det blir godt med en varm dusj.»
Jeg så at hun ikke mente det. At hun ville videre. Vi hadde blitt et team, men teamet hadde en svak lenke.
«Heng deg på de andre,» sa jeg og pekte på deltakerne som gjorde seg klare til å gå videre mot Krækkja. «De går snart.»
«Er det greit?» spurte hun.
Spørsmålet knuste noe i meg. Selvsagt var det greit. Selvsagt var det ikke greit.
Hun forsvant ut i natten. Jeg ordnet meg en seng på sovesalen.
Frihet og nødvendighet
Noe paradoksalt hadde skjedd i løpet av de fire dagene. Aldri hadde jeg følt meg så fri som der ute under fjellets diktat. Ingen valg. Ingen distraksjoner. Bare de essensielle tingene: Bevegelse. Varme. Mat. Vann. De du har rundt deg.
Inne i boblen forsvinner alt støyet. All den normale stimulien som stjeler oppmerksomheten vår. Du blir redusert – eller kanskje løftet – til noe mer grunnleggende. Som om alle lagene av sivilisasjon og komfort skrelles av og du finner noe eldgammelt under der.
Men friheten har en pris. Den krever at du tør å være i det rommet. At du tør møte deg selv uten alle distraksjonene.
Jeg torde ikke.
Tilbake til støyen
Å komme ned til Geilo neste dag var nesten grotesk. Butikker. Plakater. Lys. Lyd. Jeg hørte meg selv nesten rope til kassadamen på Europris hvor jeg kjøpte clogs til å erstatte løpeskoene. Som om jeg måtte overdøve all støyen jeg plutselig hørte igjen.
Stephanie kom i mål i Bergen fire dager senere. I mellomtiden hadde jeg tatt toget dit, sett Eivind og John løpe inn til en fantastisk tid, hentet dropbagen min, besøkt mormor på sykehjemmet, bodd noen dager hos mine foreldre, reist hjem til Toten, pakket til ferie. Livet hadde fortsatt med voldsom hastighet mens hun var der ute i boblen, satte en fot foran den andre.
Epilog
Inne i OBT-boblen lærer du at fem hundre kilometer kan være mindre viktig enn to hundre og femti. At hjemkomst kan skje lenge før du kommer frem. Jeg klarer ikke helt å sette ord på denne «hjemkomsten», men jeg vet jeg kjente den. Inne i boblen finnes det en annen måte å være til på. Der er det et rom hvor du lærer at når du er nede på stålet, er det ikke hva du har i sekken som betyr noe, men hvem du har rundt deg.
Men du lærer også om redsel. Om grensene for ditt eget mot. Og om sorgen og savnet du du kan føle på de første dagene etter boblen brister.
Boblen er skjør. Den sprekker lett. Men den viser deg noe du ikke kan se noen andre steder. Derfor kommer jeg tilbake i 2027. Ikke for å fullføre – selv om jeg håper på det – men for å finne veien tilbake til det rommet hvor normale regler ikke gjelder, og finne motet til å stå i boblen litt lenger.
Jeg unner deg som leser dette å oppleve OBT-boblen, og håper vi sees i 2027.
