Løpsrapport fra Matterhorn Ultraks Sky 2024

Active. Extreme. Mountain. Sky. Vertinight.

You name it, Matterhorn Ultraks has it. 

Navnene på de ulike løpene under Matterhorn Ultraks beskriver egentlig hele arrangementet i fem ord. Hvis vi legger til Cramps så oppsummerer det også helgen for min del (spoiler alert).

Matterhorn Ultraks er en løpefestival som strekker seg over en hel helg i Zermatt i slutten av august hvert år med følgende løp:

• Extreme: 27 km og 3175 høydemeter. Del av Skyrunner World Series og begrenset til maks 200 deltagere, som alle må ha dokumentert erfaring med fjell- og alpinklatring. Fredag kl. 07:00
• Childrens race:  Barneløp fredag ettermiddag med to løyper: 900 m og 16 høydemeter / 2,6 km og 151 høydemeter. Fredag kl. 17:30/45
• Vertinight: 4,9 km og 691 høydemeter. Hodelyktløp fredag kl. 20:45
• Sky: 49 km og 3600 høydemeter. Det originale Ultraksløpet som har variert mellom 46-49km siden Kilian og Emilie Forsberg vant den første versjonen i 2013. Lørdag kl. 07:00
• Mountain/Relay: 32 km og 2000 høydemeter. Vi er i jo i Sveits, så her har man også et stafettopplegg kun myntet på bedrifter. Lørdag kl. 09:30
• Active: 19 km og 1150 høydemeter. Søndag kl. 08:30

Med unntak av Vertinight, som har mål på fjelltoppen Sunnega, har alle løpene start og mål i Zermatt sentrum, hvilket betyr at antallet høydemetere skal forseres både opp og ned. La oss kalle dette et eksempel på det litterære virkemiddelet frampek. 

For min del sto ultradistansen Sky med 49 km og 3600 høydemeter på agendaen. Altså like mange høydemeter som på Nøsen Hundreds, men under halvparten av distansen. For å gjøre det hele enda mer tiltalende starter løpet med 1500 høydemeter på de første 15 km, fra start i Zermatt på 1606 moh. til Gornergrat 3117 moh. Barnemat for bein som på det beste klarer å samle 150 sammenhengende høydemeter i Grefsenkollen til vanlig og som aldri har løpt i høyden før… Med en nylig tilbakelagt sommerbilferie tur/retur Oslo-Lofoten med tre barn i baksetet, var det heller ikke blitt trent like spisset til Ultraks som til Nøsen i juni. Men basert på metodetriangulert og strukturert heuristisk gjennomgang av tidligere års resultater, korrelert med egne stravadata av lav signifikans og reliabilitet, hadde jeg kommet frem til at en sluttid rundt 6 timer og 30 min kanskje kunne være innenfor rekkevidde. Hva en estimert sluttid gir av plassering på et ultra er derimot like vanskelig å anslå som hva det hvite pulveret i en liten plastpose på et Se og Hør-bilde kan være. Men man kan jo gjøre sine antagelser. Samtidig er dette vanskelig nok å gjøre, selv i Norge hvor miljøet ikke er så stort og man som NEDA-nørd har relativt ok oversikt, men ved løp i utlandet blir de andre deltagerne en like stor x-faktor som vær, vind, høyde, underlag og mage-/tarm-/muskeltilstand. Men det er alltid gøy å hevde seg på løp, så håpet var at en god tid kanskje kunne holde til topp 20, og kanskje få litt airtime hvis jeg i god Ulriksen-stil holdt meg i nærheten av kvinne-teten. 

Fjellvettreglene 

Turen til Zermatt og deltagelse i løpet var kombinert bursdagsgave og bryllupsdagsgave fra kona (shoutout!). Du får ikke stort bedre gave til en hobbyløpende småbarnsfar enn en barnefri helg i alpene i majestetisk natur. Med på turen var også et vennepar, hvorav det mannlige innslaget Michael også skulle løpe samme distanse, men som måtte kaste inn håndkleet et par dager før start etter å ha slitt med sykdom og en sterk anbefaling fra legen om å ikke gjennomføre et såpass tøft løp i høyden. Det er verdt å gi nok en liten shoutout her, da det står stor respekt av avgjørelsen om å stå av et løp man har trent mot og sett frem til lenge. Fjellvettreglene gjelder her også, og selv om det er ingen skam å snu, krever det mye viljestyrke å la fornuften overvinne løpetrangen. Eneste fordelen av dette var at jeg fikk et ytterligere tilskudd til crewet, som attpåtil hadde studert løypa nøye og med inngående kjennskap til hvor langt og vondt ting kan bli på en ultra.

Del 1: Here comes the sun (0 km – 16 km)

Selve Sky-løpet hadde start lørdag morgen kl. 07 og det var ganske folksomt på Ultraks Plaza midt i Zermatt sentrum med nærmere 800 løpere til start og forbausende mange døgnville asiatiske turister som i skjønn forening fikk foreviget de første solstrålene som traff Matterhorn i bakgrunnen. Værmeldingen hadde sagt overskyet og fare for regn/snø på de høyeste toppene på formiddagen, men ikke en sky var i sikte og varmen var allerede ganske brukbar, så det var bare å vrenge av seg vindjakken og stappe i sekken rett før start. Skuddet gikk og det var klart for dagens frokost med et betydelig antall høydemetere på menyen. Først en gjennomsnittlig stigning på 7,7 % opp til første matstasjon på Sunnega (2250 moh) etter 8 km, etterfulgt av halvannen kilometer og -200 høydemeter nedoverløping, før det bar opp igjen med en gjennomsnittlig stigning på 16,7 % mot løpets høyeste punkt Gornergrat (3117 moh) etter 16 km som kan ses på filmen under.

View this post on Instagram

A post shared by Matterhorn Ultraks (@ultraksofficial)

Hvordan kroppen kom til å reagere på å løpe i høyden var det jeg var mest spent på før start, da jeg ikke har noe erfaring med dette fra tidligere. De to høyeste toppene jeg har vært over på løp før har vært Gråkampen (1590 moh) på Nøsen tidligere i år og Trollhetta (1596 moh) på Xreid i fjor. Når selv starten i Zermatt ligger høyere enn dette, så sier det seg selv at dette kunne bli en interessant og ny utfordring for kroppen. Å løpe powerhike oppover i stadig tynnere luft kan best sammenlignes med å gradvis påføre seg selv bakrus, med lett hodepine og begynnende kvalme. Heldigvis utviklet det seg aldri til noe mer enn dette og særlig hodepinen slapp ganske fort når vi begynte å løpe nedover fra toppen.

Del 2: What goes up, must go down, and up again, and down again /repeat (16 km – 30 km)

Mens jeg fylte drikkeflaskene på toppen hilste jeg på en annen løper som kom rett bak og som viste seg å være norsk. Philip spottet Føkk Asfalt-kapsen min og mens vi startet utforløpingen fortalte han at han og en kompis hadde startet reisen fra Setermoen kl. 04 fredag morgen. Vi var enige om at de var litt vel langt og knotete å komme seg til Zermatt, men likevel verdt det med tanke på de sinnsyke omgivelsene. 850 negative høydemeter skulle forseres på under 6 km, og siden nedoverløping er min store svakhet (ved siden av Vestlandslefse og øl) tok det ikke lang tid før jeg måtte si god tur til Philip og slippe ryggen hans. Særlig bedre ble det heller ikke av et solid mageplask på stien like etter. Grunnen? Jeg spottet en fotograf nedi bakken og skulle snu capsen bak frem for å få bedre bilder (what can I say?). Som ved alle andre fall og nesten-fall på stien så er det så-og-si alltid når man skal dra opp en gel, drikke av flasken, eller se på utsikten at et øyeblikks uoppmerksomhet resulterer i hekting i en stein eller rot. Heldigvis gikk det fint og med den farten jeg skled nedover stien på brystet så var det sikkert ikke mange sekunder som gikk tapt før en adrenalinfylt kropp spratt opp igjen.

Det som derimot ikke gikk like fint var de første krampetendensene i leggene som meldte seg når det begynte å bli bratt nedover. For min del er kramper en like naturlig del av et løp som det er for unge kongelige å misbruke diplomatpass på heisatur i utlandet. Det evige spørsmålet er bare hvor lenge jeg klarer å holde krampene i sjakk. Svaret denne dagen var ca. 2 1/2 time, noe som ikke var uventet, gitt at leggene hadde fått kjørt seg i en mindre hyggelig oppadgående vinkel de foregående to timene, for deretter å møte tilsvarende nedadgående vinkel i stor fart drevet av en kropp med BMI på 25. Her vil en eller annen orienteringsløper fra NTNU kunne si noe vettugt om fysikkens lover. 

“Føkk” sa jeg. Etter å ha vært innom en ny matstasjon på 22 km (fortsatt småkvalm rasket jeg med meg en bit mørk sveitsisk sjokolade som satt limt i ganen i lang tid etterpå) gikk det flatt et lite stykke før det bar ned ytterligere 400 høydemeter. På denne nedstigningen ble jeg løpt forbi av et par til, inkludert kompisen til Philip, Yngvar, som også spottet peacocking Føkk Asfalt-capsen og lurte på om jeg var norsk. Også Yngvar måtte jeg slippe i nedoverbakkene, men klarte å holde ryggen noenlunde inn til den drøye hengebruen rett før drikkestasjonen i Furi etter 27 km.

View this post on Instagram

A post shared by Matterhorn Ultraks (@ultraksofficial)

Furi er knutepunkt for en rekke gondolbaner til ulike topper rundt Zermatt, så her ble det et første møte med heiagjengen som hadde et mellomstopp på vei opp til matstasjonen Schwarzsee (2583 moh) på 30 km. Da var det bare å bite tennene sammen og benytte elementær lærdom fra pingvinene i Madagascar.

I starten på de 650 høydemeterne opp til Schwarzsee begynte det å rykke litt i lysken også, og ikke på den gode måten, men fordelen med å gå oppover med staver er at man får strukket bena ganske mye ut, og for min del pleier det som regel å holde krampetendensene i sjakk – så også denne gang. Jeg klarte også å holde Yngvar i sikte helt opp til toppen, og fikk også tatt igjen et par av disse andre som hadde løpt forbi meg nedover. Samtidig kostet det en del å komme seg opp i høyden nok en gang, og småkvalmen som hadde ligget der helt siden morgenen av ble heller ikke mindre av dette. På det siste bratte strekket opp mot toppen var det begynt å bli litt mørkt i kropp og sinn, og selv om det å få synsfeltet dominert av kone, venner og Matterhorn hjalp ved toppassering, var det begynt å bli tungt. I ettertid så var denne pitstoppen med en kjapp peptalk fra Michael, fylling av flasker av Ingrid og kyss fra Vibeke, en ganske fin seanse, men der og da hadde jeg nok med å ikke gulpe opp en nydelig kombinasjon Maurten/High5 på min bedre halvdel.

Del 3: Are you not entertained? (30 km – 42 km)

Ned fra Schwarzsee var siste gang jeg så den hvite trøya til Yngvar og her var også første gang jeg måtte stoppe for å tøye på krampene. Det skulle bli ganske mange av disse etter hvert, men erfaring har vist at det er bedre å bruke noen sekunder på tøying for å slippe opp enn å la krampen sette seg ordentlig i musklene og tømme dem helt for krefter. Jeg fikk i hvert fall litt ekstra tid til å ta inn omgivelsene og det som isolert sett hadde vært en ganske prima utforløype uten de altfor bratte partiene som de øvrige delene av løpet besto av. En annen utfordring var også at å dette tidspunktet hadde det kommet stein oppi begge skoene og plassert seg fint fast under begge hæler. I frykt for hva det ville utløse av krampefest å bøye seg ned for å ta av og på sko lot jeg det bare være – noe som skulle betale seg ganske heftig de neste tre timene. Vel fremme i mål hadde begge hæler to saftige vannblemmer på størrelse med en Pog fra 90-tallet. Men tror fortsatt det var lurere å løpe videre enn å stoppe…

Vel nede i dalen var det tid for å nyte ca. 274 meter med flat løping før neste stigning startet, denne gang til løpets nest høyeste punkt: en helt nydelig balkongsti på 2700 meters høyde med sinnsyk utsikt over (Zer)Matterdalen, Matterhorn og Monte Rosa-massivet. Her måtte jeg tvinge meg selv til å ta inn utsikten, men å knote med staver og ømme muskler for å dra frem mobilen var uaktuelt. Fordelen med å være såpass sliten på dette tidspunktet var at det heller ikke var kapasitet til å la høydeskrekken utfolde seg, noe den fint kunne gjort hvis den hadde fått tid til å absorbere hvor bratt og langt ned det faktisk var på siden av stien.Den bratte nedstigningen til siste matstasjon i Trift på 42 km var der det virkelig begynte å gjøre vondt. Her skal vi igjen slippe til orienteringsingeniøren som kan fortelle at å tilbakelegge 300 negative høydemetere på 1,5 km gir en gjennomsnittlig helning på 20 %, noe som ifølge Grødems andre ultralov ikke lar seg kombinere med sterke ukontrollerbare muskelkontraksjoner. Hva er da Grødems første ultralov lurer du? Smør vaselin over alt. Over. Alt.

Del 4: Brink meets Grødem (42 km  – 49 km)

På starten av nedstigningen til Trift hadde jeg lagt merke til en sti som sikksakket seg oppover på andre siden av dalen. Jeg hadde tenkt at det kanskje holdt med stigninger nå, men innen jeg var kommet ned og over elven i bunnen av dalen var jeg tvert imot glad for muligheten til å strekke ut både den ene og andre muskelen i en ny stigning oppover.

Men, som den trofaste leser og fysikkstudent nå snart vil innse, så finnes det ingen vei utenom gravitasjons- og relativitetsteori. Det som har gått opp skal også gå ned osv. Etter 44 km med sol, fjell og alpefest kom det jeg hadde gruet meg til hele dagen, selve cruxet: den bratte nedstigningen til Zermatt sentrum, der 861 negative høydemeter skulle tilbakelegges på 4 kilometer.

Føkk.

Her var det ikke annet å gjøre enn å bite tennene sammen og prøve å ikke tippe fremover mens en form for stakkato rytmisk sportsgymnastisk kappgang utfoldet seg nedover stien. Aldri har jeg følt meg mer som Jørgen Brink på 03-stafetten i Val di Fiemme. På toppen av stigningen fra Trift hadde jeg tittet bakover og ned i dalen uten å se noen andre løpere, men nå trippet både den ene og andre konkurrenten forbi mens jeg ydmykt måtte tre til side på stien. Ekstra tungt ble det da det som viste seg å være vinneren i kvinneklassen kom løpende forbi i et misunnelig høyt tempo. Jeg mistet tellingen på hvor mange som løp forbi, men det var mange nok til at lufta gikk helt ut av ballongen. Det var rundt dette tidspunktet jeg også begynte å innse at knapt halvannen liter væske de siste 20 km i 30 varmegrader heller ikke var helt optimalt, samt å ha glemt ikke orket å dytte innpå gel på en god stund nok var medskyldig i tingenes tilstand. Til slutt flatet stien ut, noe jeg aldri trodde kom til å skje, men da var det såpass ille at jeg på et tidspunkt måtte stoppe, lene meg inntil en bergvegg og svartsvimmel grave frem en gel fra vesten. Hva som skjedde etter dette kan ikke godt nok beskrives med ord, men stikkordene bite, tygge, sprut og svelg er hva jeg erindrer og burde være tilstrekkelig for leseren selv til å danne seg et bilde av seansen. Uansett: livsnødvendig sukker ble i hvert fall tilført kroppen i et akseptabelt format. 

Klar for sluttspurt. LOL. 

De siste 500 meterne av løpet snirkler seg gjennom sentrum og aldri noen gang har jeg hatt det tyngre på et løp enn dette. Det hjalp litt å bli møtt av Michael som guidet vei, mens resten av heiagjengen sto før mål og gjorde sitt beste for å støtte ZombieSindre inn det siste stykket. Tiden 06:46:50 var et lite stykke bak målet om 06:30, men holdt faktisk til en 27. plass blant herrene og 29. plass totalt av 705 fullførende løpere. Racetrackeren viser at det røk 8 plasser i siste nedoverbakken, og jeg brukte over 10 minutter mer på de siste 4 km nedover enn eksempelvis de to andre norske gutta gjorde. Her er det med andre ord en del å hente på å faktisk trene litt spesifikt nedoverløping i noe mer enn en akebakke (de som vet, de vet). 

Vel over målstreken var det bare å finne nærmeste vannkilde, og selv om jeg ikke gikk helt full Zach Miller ble jeg vennlig bedt av arrangøren om å ikke tømme alle vannflaskene i målområdet, men heller flytte meg noen meter til en rad vannkraner som var satt opp noen meter bortenfor. Jeg valgte heller benken rett ved siden av, og der hadde jeg det egentlig ganske fint en liten stund, siden det uansett ikke var fysisk mulig å mobilisere muskelkraft til å reise seg uten å igangsette en krampesymfoni i det meste av kroppens 650 muskler. 

Omsider fikk vi karret oss til en uteservering i umiddelbar nærhet, men hver gang jeg forsøkte å sette meg ned hogg det til i en eller annen muskel som tydeligvis hadde bestemt seg for at nå var det fullt frislipp. Å forsøke å strekke ut krampene var også helt nyttesløst, for i det sekundet jeg forsøkte å strekke ut en muskel, så minst to andre muskler sitt snitt til å hogge til.

Jeg skal ikke begi meg inn på en sammenligning av hva som er mest vondt i verden, særlig ikke når jeg er gift med en kvinne som har født tre barn, men muskelkramper som du rett og slett ikke får gjort noe med og bare må stå i, er virkelig høyt oppe på listen for min del.

Kort oppsummert

Vil jeg anbefale å dra til Zermatt og løpe Matterhorn Ultraks? Ja, visst pokker! Her er det flere distanser og vanskelighetsgrader å velge mellom og alle løpene tar inn store deler av det unike landskapet du finner i denne delen av alpene. Det er litt kronglete å komme seg til Zermatt, siden byen i seg selv er bilfri og man må fly til en av de større byene i Sveits (Zurich, Geneve eller Basel) og ta tog, eller Milano og leie bil/kjøre buss til Visp eller Täsch, for så å ta Matterhorn Gotthard Railway det siste stykket opp til byen. Litt langt for en helgetur, og helt hinsides dyrt å reise/bo/spise/drikke, men absolutt verdt det når man først kommer opp. Jeg elsker norsk natur, men jeg elsker jaggu også alpene. 

Over og ut.