Løpsrapport: Nekrotrail 2024

– Ikke gå så nærme, unger. Vi vet ikke helt hva det er.

– Men tror du han puster, pappa?

-…

Samtalen som foregår bak meg, drar meg inn i virkeligheten igjen, og siden jeg ikke har videre lyst på noe mer oppmerksomhet enn strengt nødvendig for øyeblikket, strekker jeg det universelle tegnet for ALT BRA, altså en tommel opp, i været. Eller, fra min posisjon i fosterstilling i blåbærlyngen utenfor stien et eller annet sted i Østmarka er det vel mer en tommel på skrå, men de skjønner uansett tegninga og går tilbake til fiskestengene sine. Et par kraftanstrengelser senere sitter jeg i det minste oppreist. Fra livet og opp er det en spesiell form for kvalme som er umulig å forklare for de som ikke har opplevd det, men som alle som driver med ting som dette umiddelbart forstår. Jeg ser på beina mine i lyngen, som jeg hele tida må skifte stilling på etterhvert som kramper lyner til både her og der. Jeg er litt over halvveis på Nekrotrail 2024, det er tre mil igjen, og de seigeste klatringene gjenstår. Det kommer ikke til å bli bedre.

Et døgn i forveien snirkler jeg bilen inn i det som må være Oslos trangeste parkeringshus. Kona og yngstemann er med for å ha en helg i byen siden jeg uansett skal ut å være idiot. Det er jeg veldig glad for. Det gir en god form for trygghet å vite at selv om de ikke er akkurat der jeg er under løpet, så er vi sammen helt frem til start og at de er der når jeg kommer frem, uansett hvilken tilstand det måtte være i. Så fredag blir brukt til å tråle byen på den måten bare en familie fra distriktene kan når han minste ikke har sett slottet før. Stortinget, Operataket, Munch-museet osv. Prøvde meg riktignok på å vise de VIRKELIG interessante plassene, men det var sånn passe spennende. «Og her ser du, her lå faktisk Elm Street, hvor Fenriz og Happy-Tom drakk side om side med tilreisende rocke-skaller fra Toten og Vennesla!» Ok, next. Etter noen timer er jeg faktisk litt sliten i beina, og konstaterer etter en kikk på klokka at 24000 skritt på brostein kanskje ikke er det smarteste dagen før et løp. Den første av en lang rekke dårlige vurderinger. Oppmøte på Huken pukkverk på Ammerud er satt til seinest 04:30, så etter mye om og men forhåndsbestilles taxi.

Vel i seng har jeg min rutinemessige oppladning før et løp, som består av å rotere i senga mens jeg forteller meg selv innbitt at: nå MÅ du faktisk sove! Funker godt under middels. Får i det minste en times tid, og det er bedre enn ingenting. Våkner 02:35, og føler meg egentlig klar. Kaffe må jeg ha, ikke fordi jeg nødvendigvis våkner av det, men fordi det setter i gang de nødvendige prosesser som gjør at jeg (forhåpentligvis) slipper å sette meg på huk bak et skur en time eller to etter start. Vaselin smøres, tutter teipes, og på slaget 03:45 er taxien der. Ved start er det et jevnt sig av deltagere i forskjellige nivåer av våken tilstand. God stemning. Knut-Oscar Nymo visste jeg hvem var fra før siden han er bassist i Oslo Ess, og vi har skrevet litt frem og tilbake i forkant av løpet og planlagt å ta følge et stykke. Vi endte opp med å løpe sammen i 7-8 timer, og det er noe av det jeg tar med meg for resten av livet. Det som snakkes om på stien, blir på stien, men det var en fantastisk prat i alle retninger. Tusen takk for turen, Knut-Oscar!

Startfyrverkieriet smalt 05:00, og vi var i gang. KO og jeg fant raskt et felles pratetempo, ca 6:30-fart og gå i bakkene. Kilometerne raste av sted, drakk bra, pissa ca hvert 45. minutt og spiste noe havregrøt og noen flak salt potetgull innimellom. All good. Utrolig kul kombinasjon av skau og by. Perfekt vær, sola var gjemt bak en sky og lett avkjølende bris. Enn så lenge. (Eventuelle feil når det kommer til stedsnavn herfra og ut får dere enten bare tåle eller gi meg kjeft for).

Etter en stund i Lillomarka bar det ut på asfalt, grus og sti i (u)skjønn forening før vi traff rett på kirkegårdene vi skulle innom. KO hadde ting å fortelle om hvert eneste veikryss og hushjørne, og jeg var takknemlig for å bare høre på en stund. Fra Haugerud og opp i Østmarka mot Nøklevann og over mot Bøler var det lettløpt grus og fine stier. Begynte å kjenne at jeg hadde løpt et stykke, men ikke mer enn man kan forvente. Nå er jeg på tynn is, men tror vi nå begynte å nærme oss CP1. Vi sto og surra litt med hvor vi skulle ta av fra grusveien og opp på stien, da vinneren av Nekrotrail i fjor, Olav Holden, kom løpende. Han var vennligheten selv, viste oss rett vei og tok følge med oss noen hundre meter innover i skogen. Da vi kom til en relativt bratt, steinete nedoverbakke forsvant han ned i et tempo jeg ikke hadde kunnet matche om jeg så var i fritt fall. Imponerende. På CP1 ventet god drikke, knallgod sjokolade i alle varianter og blide arrangører. Om Nekrotrail fremstår som krasst, mørkt og jævlig utad, er det (dessverre) ingen vei utenom at vi her har å gjøre med de triveligste arrangørene og frivillige som noen gang har satt sine bein i et par løpesko. For en fantastisk gjeng.

Derfra gikk turen gjennom myk lyng et stykke mot Østmarkskapellet før en del gratiskilometer i form av slak nedoverbakke på grusvei som gikk over i asfalt ved Grønmo golfklubb. Jeg mistenker at det var rundt her jeg begynte å slurve med væske, for beina bare gikk og alt var egentlig stas. Masse fett å se på i skogen ved Søndre Nordstrand, før vi etterhvert passerte det største grustaket jeg har sett.
Ved Stensrudtjern dukket kompisen til Knut-Oscar opp, selveste Løpekompis-Sindre med frukt, vann og Radler. Særdeles trivelig. Så var det å komme seg til Sandbakken, hvor det var folkehav og åpning av Østmarka nasjonalpark. I all ståheien glemte jeg å fylle softflaskene, og det skulle jeg få betale for. Fikk bolle og saft av verdens hyggeligste betjening på Sandbakken. Stor takk! KO møtte kone og kids her, så jeg satte meg i gresset og ventet. I det vi luntet avgårde fra Sandbakken begynte jeg å føle meg litt uggen, skjønte at jeg hadde drukket for lite og av sandpapir-konsistensen på huden i ansiktet ble det tydelig at jeg hadde svettet ut en halv saltstein. Fikk i meg en salt-tablett, men det var alt for seint. Gjennom skogen blei jeg bare stille og dermed dårligere og dårligere selskap, og KO skal ha all ros i verden for å ha prøvd å holde humøret oppe. Vi kom etterhvert til en grusbakke vi skulle ned, hvor det var en bekk i bunnen. Det var som et instinkt slo inn og jeg satt/lå i bredden og drakk nesten 1,5 liter på styrten. Alle som har lest Lucky Luke vet at det å pøse vann sånn er oppskriften på trøbbel. Nå begynte jeg virkelig å føle meg dårlig. Føttene var vonde, leggene brant og jeg var kvalm og kald, til tross for at sola nå virkelig hadde meldt sin ankomst. Det at man har vondt i beina er jo en del av pakka, men det er spesielt hvor lidende man blir når man åpner opp for å anerkjenne disse tingene. «Det er dette som er ultra, og nå feiler du haha» gikk på repeat i huet. «Du er ikke skapt for dette. Hvem tror du at du er?» «Snakk snakk snakk, men når det virkelig gjelder svikter du.» Mørke greier. Langs et lite stykke med grusvei, merket jeg at jeg dro ned tempoet i all min selvmedlidenhet, og da vi skulle ta av inn på stien forbi Halsjøen, sa jeg rett og slett at Knut-Oscar bare måtte fortsette siden jeg bare sinket ham, så kunne jeg prøve å finne ut av dette alene. Noe motvillig sa han til slutt greit, og forsvant innover stien. Jeg tuslet fem meter inn fra veien, og satte meg rett ned i lyngen.Jeg la meg over på siden, og dermed er vi ved starten av denne rapporten.

Så der satt jeg altså. Det virket håpløst. Dette er en situasjon man må havne i for å trene på, og nå var jeg rådvill. Sendte en melding til kona, bare for å kort forklare situasjonen. Jeg er glad for at det aldri falt meg inn å trekke meg. Det var uaktuelt. Jeg tok en Maurten gel, som til tross for sin særegne likhet med det jeg bare kan tippe er innholdet i brystregionen til husmødre i Beverly Hills, er en av få gels jeg klarer å få ned. Deretter pøste jeg ned en 2,5 desiliter shot av et eller annet sjokomelklignende ernæringstilskudd jeg fant på apoteket, 300 kcal i den lille flaska. Så fikk jeg melding tilbake fra kona. Det var hverken langt, pretensiøst eller medlidende. Men det var akkurat det jeg trengte å lese. Én setning. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det er helt utrolig hva et lite flir kan gjøre. Ingenting hadde endret seg det siste minuttet, allikevel var alt annerledes. Litt kvalm, men det går fint. Vondt i beina, men det har jeg hatt mange ganger. Jeg reiste meg opp, og begynte å gå. Prøvde å løpe litt, og det føltes utrolig nok bedre. Det føltes helt magisk å stavre seg avgårde, jeg følte meg som Krupicka mens jeg mest sannsynlig så ut som en geriatrisk pasient med skiveutglidning. Jeg kom inn i en fryktelig lite taktfast rytme på å løpe et par hundre meter, gå litt, løpe et par hundre meter. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg kommet til starten av stien opp mot Kula, radaren på toppen av Haukåsen.

Låra brant oppover, men det gikk på et vis. Jeg visste at den enorme steinen Djevelens Preikestol skulle ligge ca midt i stigningen, men det var da faen så lang tid det tok før den dukka opp? Jeg husker helt ærlig ikke så mye mellom den og Kula, men der ventet nok en av Nekrotrails fantastiske utsendte med snacks og vann. Alle internett-hjertene i verden. Humøret steg enda noen hakk, og hallo, det er bare 13 kilometer igjen. Det kan jeg løpe på rett i overkant av en time! Idiot. Da jeg skulle begynne å løpe nedover den bratte stien mot sivilisasjonen, rakk jeg nøyaktig 4 løpesteg før det smalt så hardt i begge låra at jeg trodde jeg skulle gå på trynet. Fy faen, er det mulig. Så får man gå da. Og det gjorde jeg. Da jeg til slutt kom ned til asfalt og bilveier, tror jeg det var rett i overkant av en mil igjen. Det er noe med løpehodet som tenker at en mil ikke er så langt, og at det tar ca en time, selv på slitne bein. Men det. Tar. Så. Lang. Tid. Å. Gå! Da jeg passerte et sted med en haug med busser, og et asfaltstrekke lang som et vond år, ble det tydelig at noe av vaselinen jeg hadde smurt på mer…kremt.. utsatte steder ikke var der lenger. Jeg gadd ikke ta av løpevesten for å finne boksen, og ville heller ikke være han fyren som sto langs veien på Østkanten og gravde seg i shortsen. Det skulle jeg angre på i dusjen seinere. Det er ikke så mye mer å si, annet en at klokka med navigasjonen gikk tom for batteri ca 5 km før mål, så jeg måtte finne løypa på Strava og navigere etter den. Surra rundt utenfor Bredtvedt fengsel på leit etter en sti, før jeg ga faen og trava rett gjennom et tornekratt. De siste kilometerne var det bare å slepe seg bortover vel vitende om at jeg faktisk kom til å klare det med mindre jeg besvimte. Og jeg er imponert over hvor mange forbanna småbakker det er mulig å få lurt inn der helt på slutten. Da det var igjen ca en kilometer sto en av Nekrotrails utsendte for å ta meg i mot og følge meg det siste strekket. Holdt på å begynne å grine, så glad ble jeg.

Jeg var så glad for å komme i mål at det er vanskelig å sette ord på det. Jeg hadde brukt så lang tid at det var helt komisk. Sportslig sett var det helt ute, men nå er ikke det sportslige grunnen til at jeg gjør dette heller. Heldigvis.

På tide å runde av.

Kort sagt: jeg undervurderte løypa, og overvurderte meg selv. Jeg har løpt fortere og lenger, men det var langt færre høydemeter. På asfalt. Og det begynner å bli lenge siden. Veldig lenge siden. Jeg er virkelig ikke noe god til å løpe langt på sti. Det gleder jeg meg til å gjøre mer av. Gleder meg også til å trene mer høydemeter konsekvent. Også må jeg få orden på mye annet. Men det blir bra, det. Og jeg skal bruke resten av livet på det.

Gratulerer til alle, Victor som vant på 9:41(og måtte bedyre i mål at joda, han var litt sliten altså), debutanter som fullførte, de som perset og alle som fullførte i det hele tatt.

Jeg falt med søkke og snøre for Nekrotrail første gang jeg hørte om det. Estetikken, musikken, utigjengeligheten og filosofien. Alt med det er fett, og allerede nå, et døgn etter at den løypa har ydmyket(jeg klarer aldri å finne en god, norsk erstatning for humbled) meg mer enn noe annet, er det eneste jeg vil å gjøre det igjen til neste år. Et helt fantastisk konsept, skapt av en fantastisk gjeng. Tusen takk.

–Christian