Løpsrapport fra vinneren av Lofoten Ultra Trail 100 miles 2024

“I did not sign up for a mountain climbing and bouldering race”

..skrev en av løperne på Strava etter å ha DNF’a på Lofoten Ultra trail 100 miles.

Brutalt og vakkert, er to av adjektivene som oftest brukes i forbindelse med Lofoten Ultra Trail 100 miles. Skal man stille til start på et løp som går over 6000 høydemeter, i ekstremt varierende terreng, så bør man vite hva man går til. For min egen del var dette fjerde forsøk på å fullføre distansen. I 2016 ble det DNF pga kneproblemer etter 100 km, i 2019 fullførte jeg som en av få, i 2021 ble det nok en DNF etter å ha fått en svær vannblemme under foten. Revansjelysten var stor i år. 

Været er bestandig en faktor man også må ta hensyn til i Lofoten, ikke bare er det vanskelig å forutsi, det er også svært skiftende. I uka før løpet var det mye sol, og fine temperaturer. Faktisk så bra vær at jeg ble urolig for at det kunne bli for varmt på raceday, eller at det skulle bli mye tåke. Heldigvis våknet vi opp til 12 grader og noen skyer, perfekt løpevær. 

The Arctic Triple Lofoten Ultra trail 100 miles starter helt vest i Lofoten. Etter en liten båttur fra Reine ankommer man Kjerkfjorden, et idyllisk lite sted uten fastboende. Herfra går løpet mot Fredvang, via flotte Kvalvika. I starten er det mye stigning, ca 600 høydemeter på 4 km. Åpner man for raskt her så vil man kjenne det ettertrykkelig senere. Jeg valgte å starte rolig. 

Etter andre matstasjon begynte jeg å ta igjen løpere. Beina fungerte bra i dag, tenkte jeg. De gangene det ikke fungerer, så bruker jeg å kjenne det ganske tidlig. Fra Fredvang til Nusfjord er det en del (føkk) asfalt og grusvei, så her var det bare å jobbe på. Siste 6 km før man kommer til Nusfjord er det flott sti, her møtte jeg Aniek Lieth som vant dameklassen og Erik Rokkerud. Det var et veldig trivelig møte. Vi endte opp med å løpe en god del sammen de neste timene. 

Partiet før Napp var et strekkene som jeg gruet meg til. Stien er teknisk, det er lett å løpe feil, og det er lett å skli eller vrikke ankelen hvis man ikke er fokusert nok. Men denne delen gikk veldig bra, trolig på grunn av hyggelig selskap og at jeg rett og slett var i flowen. Skovalget gjorde også sitt, jeg løp med VJ xtrm 2, som er perfekte sko til lofot-terreng. 

Det er 10 matstasjoner underveis i løpet, alle har rikelig med mat og drikke. Det er to check points der man kan ha drop bags, og få ekstern support. Jeg hadde avtalt med Heidi, kona, at hun skulle møte meg på Napp (CP1) og i Torvdalshalsen (CP2) med mine drop bags. 

På Napp (59 km) var det trekkspillmusikk og god stemning da jeg ankom. Jeg hadde laget meg en plan som tilsa en sluttid på 31 timer 30 min, i henhold til den skulle jeg vært på Napp kl 21:06. Jeg var der kl 20:20. Nice tenkte jeg!

Byttet sko til noe med mer demping, det ventet mye asfalt mellom CP1 og CP2. Byttet sokker, tok på varmere klær og spiste så mye som mulig. Med god hjelp fra Heidi

Racetracker hadde problemer med SIM-kortene sine, så min tracker fungerte ikke så godt under løpet. Det var egentlig veldig fint, for da slapp jeg å tenke på plassering, og sekundering opp mot andre løpere. Hovedmålet var jo å fullføre sub 30 timer, mål B var å komme til mål. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var så veldig mange før meg i løypa da jeg løp ut fra Napp. 

Etter undervannstunnelen fra Napp til Offersøya bar det ut på teknisk sti, dvs rullende steiner etterfulgt av myr. Deretter 27 km med asfalt til Brustranda camping via Leknes sentrum. På Leknes var matstasjonen på Scandic, og siden jeg ankom tidlig var enda kokkene på jobb i restauranten. Der ble det servert varm ris og pasta, og is til de som ville ha det. Løpets beste matstasjon, uten tvil! 

Påfyll av mat og drikke på Brustranda, møtte løpekompis Øystein og snakket litt med han, og så kjørte jeg på videre. Etter Brustranda var jeg virkelig i kjente omgivelser, da det er i dette området jeg er mest kjent, og har trent mest i. 

Jeg ble tatt igjen av noen av stafettlagene som startet en time bak 100-miles løperne, det ga en liten oppsving i tempoet. Da jeg nærmet meg fjellet Brattflågan var det en del tåke. På dette tidspunktet tok jeg over ledelsen av løpet, uten at jeg visste det selv. 

Det viste seg at Simen Svartås som hadde ledet løpet lenge rett og slett løp feil. Og da han var ute av kurs løp jeg forbi uten at jeg så noe til han. 

I Lauvdalen, der jeg bor og jobber, ble jeg møtt av min kjære Heidi som spilte «Run To The Hills» av Iron Maiden over høyttaleren. Hun og ungene hadde laget et banner der det sto «Heia Pappa» og det var pyntet med ballonger og flagg utenfor huset vårt. Virkelig et høydepunkt. 500 meter lenger ned i veien sto svigersøster og datteren hennes å vaiet med flagg og spilte «We Are The Champions» – snakk om gåsehud!

Klokken var da 02:00, vi hadde løpt i 14 timer. Jeg lå 3 timer foran skjemaet mitt og tenkte at i år skal dette gå bra. 

Løp den lange veien rundt «Pollen» og ankom CP2 Torvdalshalsen, ble møtt av en viking (det var ingen hallusinasjon – vikinglaget hadde ansvar for matstasjonen her) som sa, ja du leder løpet. Jeg svarte småbryskt at det vil jeg ikke ha noe snakk om, jeg ønsket bare å ha fokus på meg selv og mitt løp. Litt frekt når jeg tenker tilbake på det, så det er bare å beklage.

Ved hjelp av Heidi fikk jeg i meg litt real turmat, litt brød, kaffe og cola. Matlysten var ikke stor, og fikk en uggen, kvalmende følelse av å sitte. Måtte bare komme meg i gang igjen. 

Skiftet sko tilbake til VJ, nye sokker og tørr trøye. Løp så avgårde over favorittfjellene mine, Vetten og Dalstuva. Det slo meg hvor lett det fortsatt gikk, det var rett og slett en slik dag man drømmer om å ha. Der alt bare flyter, ingen store mentale bølgedaler og ingen plager med bein eller muskulatur. 

Jeg løp kjapt gjennom de to neste matstasjonene på Vikjord og Kleppstad, før de to siste etappene gjensto. Begynte å bli stressa for at noen skulle ta meg igjen, det kom ofte stafettlag forbi, og jeg måtte se flere ganger på startnummerene deres for å sjekke at det ikke var konkurrenter fra 100-miles. 

Opp bratte og spisse Jordtinden jobbet jeg på så mye jeg klarte. Hadde gruet meg til de luftige partiene men det gikk fint. Videre mot Vestre Nøkkvatnet, så til slutt ned mot Kongsmarka. Da jeg så utsikta mot Svolvær, skjønte jeg at så lenge jeg holder meg på beina så kommer jeg til å vinne dette løpet. Gåsehud! 

Møtte det jeg tror må ha vært Kenneth Dæhlen med Føkk Asfalt-caps.

Så var det bare sjarmøretappen igjen, over Tjeldbergtind, inn mot Svolvær sentrum, rundt torget og i mål under fiskehjellen. Masse folk hadde møtt opp, familie og venner heiet meg fram, og gratulerte meg i målområdet.

24:18:51. 161,5 km. 6150 høydemeter. 

En magisk følelse.