Sindre GrødemEn hyllest til lavterskelløp og ildsjeler
Lørdag 14. september var det duket for den 11. utgaven av Lilo Trail. Løpet er sammen med Tåsentier’n og Brunkollen Rundt med i (gratis)løpsserien som Pop-Up-Runs arrangerer i bynær mark rundt Oslo. Mer om disse andre løpene senere, men la oss etablere litt historisk empati først. La oss også legge inn en liten advarsel om at etter mye positiv tilbakemelding på det grafiske innholdet i forrige løpsrapport så bjudar vi på litt denne gangen også.
Det var en gang et… lavterskelløp som konsept
En løpebølge flyter over landet for tiden. Løpevester og karbonsko er like vanlig i bybildet som Von Dutch-capser og knappebukser var på 2000-tallet. Men i 2013 var det ikke helt sånn, og det å løpe på sti var stort sett noe skifolk og orienteringsløpere drev med. Det var på denne tiden Kristoffer Homdrom Fredriksen fant ut at det jo hadde vært gøy å lage et lavterskelløp på sti i Lillomarka, nettopp for at flere skulle oppdage hva som fantes av grønn magi et par trikkestopp unna IPA’en og surdeigshotellene på Løkka.
En typisk løper i målgruppen for bynære lavterskelløp.
De første årene var det jungeltelegrafen som gjaldt. Kristoffer dro med seg venner og kollegaer og deltagerantallet vokste jevnt og trutt over årene (Kondis laget en reportasje fra løpet i 2015). Formatet har vært det samme fra starten og du får det ikke mer lavterskel enn dette. Deltagelse er gratis, informasjon om løpet ligger ute på Facebook (og Pop-Up-Runs nettside fra i år av), du trenger ikke en gang å melde deg på på forhånd (men det hjelper absolutt arrangøren å ha en anelse om hvor mange boller man pent skal be Godt Brød om å donere til formålet). Alt man trenger å gjøre er å møte opp på Solemskogen hvor start/mål er lagt så å si oppå busstoppet og utfartsparkeringen som finnes der. Startnummer forsyner man seg av selv (med mindre man gjenbruker et fra tidligere Pop-Up-Runs-løp) og tid + navn registreres manuelt når man kommer i mål. Løypa må du laste ned selv på klokke/telefon, da denne ikke merkes. Det skal sies at Brunkollen Rundt og Tåsentier’n har merking, men Lilo Trail som the OG (trykk her for ikke-milennials) lavterskelracet det er, driver ikke med slikt. Mulig det har noe med at deler av løypa går gjennom et naturreservat og et hissig facebookpoliti i Lillomarkas Venner , but you know, details.
Løypemerking anno 2014. Skjønner jo at folk ble sure. Mangler bare Comic Sans her.
Løypevalg – it’s serious business, man
Apropos løype. Konseptet med løpet har hele tiden vært å ha en halvmaraton på sti, men de første fem årene gikk ruta tur/retur Movatn via Sinober (men sagnet sier at det selv da var mye feilløping). I 2017 ble selveste Dr. Sti, Johannes Rummelhoff, spurt om å designe en best of Lillomarka-rute som var en rundløype i stedet for frem og tilbake på samme sti. Den nye løypa svinger innom både Lillomarkas beste utkikkspunkt (Barlindåsen), hyggeligste stue (Sinober) og høyeste punkt (Brennberget), samt et lengre parti gjennom eventyrskogen og naturreservatet over Slengfehøgda. Her har Dr. Sti med andre ord truffet spot on på briefen om å vise frem Lillomarka på sitt beste. Den eneste utfordringen (for 21 kilometer på sti og nærmere 1000 høydemetere er ikke en utfordring altså, vi snakker jo lavterskel tross alt) er at stivalget ikke alltid er det mest logiske. Men det kan vi komme tilbake til. En annen ting som løypa har truffet på, er jo å være en slags first mover på Strava Art, noe som etter covid og løpebølge har blitt like vanlig som planking i 2010 (å jada kjære leser, jeg vet at du har planke-bilder av deg selv på sydenferie liggende på et gammelt digitalkamera et sted i en skuff). Men i 2018 var det ikke mange som drev med dette. Dr. Sti derimot…😏
For min egen del oppdaget jeg Lilo Trail da denne løypa var en del av Blaze Cup, en virtuell stiløpecup som Sky Blazers arrangerte i covidåret 2020 (og 2021 og 2022). Opplegget da var å løpe gjennom løypa på egenhånd og så var det noen flinke minions folk som hadde laget en integrasjon mellom Strava og Blaze Cup-nettsiden som lastet inn tiden din (og sjekket om du hadde løpt riktig – en tilbakevendende utfordring når det gjelder dette løpet) og ga deg en score basert på resultatet. Nesten like lavterskel som selve Lilo Trail-løpet hvor du tar ditt eget startnummer, tiden tas manuelt og du må finne veien selv. Her hadde man altså syv år før covid laget et smittevernvennligløp. Snakk om first mover.
Og siden dette jo også skal være en slags løpsrapport: For min egen del var lørdagens løp den niende gangen jeg løp gjennom hele løypa og jeg har fortsatt til gode å løpe helt feilfritt. Dette sier nok mer om min tendens til å la tankene flyte mens jeg løper på autopilot, men siden løypa er lagt i et terreng med stinettverk tilsvarende ketchupstripene på pastaskålen til en 4-åring er det ikke alltid like lett å huske når man skal ta av til høyre eller venstre. Dette var også første gang tilbake med startnummer på brystet etter 2022-utgaven hvor det ble en andreplass bak Lilo Trail-legenden Olav Holden (8 deltagelser i løpet!) etter å ha sklidd stygt på glatt stein etter 4 km og måttet bruke litt tid på å lappe sammen et kutt i hånda. Litt ergerlig egentlig, for dette var året der Lilo Trail sammenfalt med NM ultra-helgen og UTMB-uka, så alle de ordentlige løperne med lav BMI og høye søyler på Strava var opptatt andre steder, og muligheten for seier var større enn noen gang for Medelsvensson. Men det hjelper ikke stort når man ikke klarer å holde seg på beina.
Lilo Trail 2022. Reddet av enkeltmannspakken i vesten. Den bør alltid være med på stien folkens.
Grip like you mean it
Før årets Lilo Trail hadde jeg anskaffet et par VJ-sko, som reklamerer med intet mindre enn “the best grip on the planet”. Innkjøpet var for øvrig sterkt inspirert av å ha gjennomført Lofoten Skyrace i juli, også kjent som Den Store Gjørmefesten i Nord. På det løpet ble jeg smertelig klar over hvor lite hensyn Hokas produktutviklere hadde tatt til hva tusenvis av år med tilsetting av fiskeslo gjør med jordsmonnet nordpå og den totale mangelen på feste dette gir til et par tusen søringer som skal selvrealisere og lage insta-content.
Med et par måneders barnetrygd investert i solid fottøy skulle ikke festet være noe problem på lørdagens løp i hvert fall. Selve dagsformen var litt så som så etter en uke med småforkjølelse, og det kjentes også når det begynte å gå bratt oppover. Men derfor tenkte jeg at dette kanskje kunne være dagen for å teste å løpe litt på nedover, noe som er en velkjent svakhet for min del. Og det skal virkelig VJ ha – de har laget sko med latterlig bra feste, så da var ikke det en unnskyldning i hvert fall. Gjennom 21+ km på halvvåt og gjørmete sti var det aldri noe frykt for å miste kontakt med underlaget.
Kontakt med teten mistet jeg derimot ganske fort. Og med unntak av en seig etterfølger som forsvant i stigningen opp mot Sinober løp jeg hele løpet i ensomhet (sett borti fra en jevn strøm turgåere i begge retninger). En hederlig shoutout må også gå til Bjørnar Eidsmo og Kristoffer Eftedal som først hadde løpt et stykke inn i starten av løypa for å ta bilder og video av løperne, og som så hadde tatt snarveien over til Slengfehøgda for ytterligere knipsing, heiing og nyttig sekundering. Kristoffer la seg også i rygg et stykke, på vei ut av en lengre skadeperiode og sulten på sti som han er, og når du har en av Norges beste stiløpere i ryggen på flytsti, da går det fort.
Etter å ha forsert bakker og berg i jevnt driv gjensto bare innspurten opp den siste kneika før målområdet, der soundboxen tradisjon tro gjør en hederlig innsats for å hente et stykke UTMB og Chamonix til Lillomarka. Der sto også min bedre halvdel som hadde tatt innersvingen på meg og i hemmelighet kjørt opp med hele ungeflokken på slep og stilt seg opp med flagg i både rødt, hvitt og blått, regnbuefarger og ikke minst 3-åringen med Sabeltann-flagget. Ufint gjort mot en godt sliten småbarnsfar som plutselig fikk mye rusk i øynene og en heftig klump i halsen.
Sluttresultatet i mål ble femteplass på 1:54:44, pers med over 6 minutter og endelig bryting av den magiske 2-timersgrensa på Lilo Trail. Klem var det ikke snakk om å få av noen av kidsa, for jeg var “svett, ekkel og skitten”, men god stemning var det læll. I god Pop-Up-Runs-ånd var det bare å komme seg opp igjen til gratishaugen og heie inn en jevn strøm med løpere som uten unntak kom smilende med gjørmete og slitne bein opp bakken. For et fantastisk opplegg!
Apropos slite bein. Ivrige følgere vil huske et par småstein som la seg pent under hver hæl på Matterhorn Ultraks og som resulterte i noen hyggelige blemmer. Ivrige løpere vil kjenne seg igjen i det hamskiftet som skjer i etterkant av påløpte blemmer og gnagsår. Denne prosessen fremskyndes ikke uventet av fortsatt løping, og kan gi noen litt ubehagelige episoder. Ivrige sadister vil sette pris på empirisk dokumentasjon:
Jeg jobber fortsatt med å samle ytterligere content før OnlyFans-kontoen åpnes. Stay patient.
En takk til de som takkes bør
For å runde av dette altfor lange innlegget passer det godt å gi en liten hyllest til de øvrige ildsjelene som står bak Pop-Up-Runs. Torstein Greni hadde i likhet med Kristoffer en tanke om å gi sti til folket, men fant ut at det var mer praktisk å bringe folket til stien, og startet Tåsentier’n i 2018 med nettopp det som formål. Tåsentier’n er nå en integrert del av Pop-Up-Runs og er det av løpene som trekker mest folk (nærmere 200 løpere på årets utgave 31. august!). Det nyeste tilskuddet til Pop-Up-Runs-familien kom i år, med Brunkollen Rundt, som ble avholdt 11. mai, hvor Sigurd Bakke Amundsen og Pål Mr. Nøsen Magnus er lokale løpshøvdinger og ildsjeler. Til sammen dekker disse løpene henholdsvis Lillomarka, Nordmarka og Bærumsmarka og gir et herlig lavterskeltilbud til de som er interessert i å løpe på sti i relativ nærhet til hovedstaden. Takk for at dere gidder!
Pop-Up-Boys
Og selv om mesteparten av arbeidet i Pop-Up-Runs gjøres på dugnadsbasis så er det også på sin plass å gi litt heder og ære til Salomon og Braasport som de siste årene har bidratt med flotte premier og merch, samt hjelp til opp-/nedrigg og annet praktisk rundt arrangementene. Det gjør det lettere for småbarnsfedrene som, med sine til sammen 9 barn, ikke lenger har all verdens av tid og overskudd til å skape gode stiløpeopplevelser for folket. At Godt Brød stiller med gratis boller på alle løpene gjør jo det hele bare enda bedre. Alle vet jo at alt blir bedre hvis man er fueled by bolle:
De som vil bli bedre kjent med Pop-Up-Runs-gjengen bør lytte til Føkk Asfalt-episoden fra 11. April 2024 hvor hele gjengen stiller opp:
