Føkk asfalt. Men mest av alt, føkk skader.
Det er noe dritt å få skader, det er noe dritt å ha skader, og det er noe dritt å tenke på skader.
Så før vi begynner: Sitter du hjemme i sofaen og leser dette i stedet for å være ute på crisp høstføre fordi du er skadet: Du har min dypeste medfølelse. Jeg kan ikke hevde at jeg vet akkurat hvordan du har det, men jeg kan relatere. Og det er faen ikke gøy.
Uten å bli alt for dramatisk, men dette innlegget er ment som en slags sjeleterapi for meg selv, en måte å se egen situasjon i perspektiv utenfra.
En slags offentlig selvrefleksjon. Det koster litt å dele, men forhåpentligvis evner jeg også å sette ord på noe flere kan kjenne seg igjen i.
En avhengighet blir skapt
Når jeg tenker tilbake på den såkalte “løpekarrieren” min opp til nå så har jeg i grunn vært heldig. Helt siden jeg for alvor startet igjen med idrett og løping i voksen alder (som mange andre, under COVID for å kompensere for tapt gruppeaktivitet) har det gått smertefritt – pun intended. Greit nok, jeg brakk en finger i Chamonix sommeren 2023, men det teller ikke.
Progresjonen har vært jevn, fra 2 økter i uka (hvor det var tungt som et helvete), til flere ganger i uka før jeg fra 2023 og opp til nå har løpt så og si hver dag. Det meste har vært rolig transport til og fra jobb med litt lengre økter og intensitet i helgene. Og jeg elsker det. Som med alt man mestrer og føler progresjon i gleder man seg til øktene – å stå opp tidlig om morgenen for å løpe til jobb er noe man ser fram til. Når fredagen er der og du vet at i morgen, i morgen er det lørdag – da kan det herjes ute i skauen så lenge jeg bare gidder – den følelsen tror jeg ikke jeg har hatt siden lørdag ble forbundet med Barne-TV og Kinderegg. Og etter lørdag kommer pinadø søndag. Say no more.
Fra før jeg begynte å løpe har jeg alltid vært glad i å bevege meg ute i marka og i fjellet, men med løpeform får dette en helt ny dimensjon. Å være i fysisk stand til å dra ut døra og opp til Gråkallen (det nærmeste vi har et fjell i Bymarka på 552 meter) og tilbake på under 2 timer før frokost gir en enorm følelse av frihet. Og endorfiner – endorfiner an mass. Er det stress på jobb? Stikk til Våttakammmen etterpå. Er livet litt tøft? Ei økt opp Geitfjellet hjelper på.
Dere som løper skjønner greia. Som Sindre Grødem sa i en podcast for en stund siden: “Å løpe på sti, det er som et dop. Du får aldri nok.”
Skremmeskuddet
2024 ble året for å skru til litt ekstra. I 2023 ble jeg på mange måter skikkelig hekta og trente strukturert. Leste bøker, hørte podcasts, bygget sone 2 og tok laktattester. Alt lystbetont og med mestring.
I desember 2023 ble en grov plan lagt for race – jeg har aldri vært spesielt motivert av race og tider,det er mer den daglige treningsgleden som har vært driver. Men noen race virker skikkelig fete. Vi kan nevne:
* Trondheim Topp 7, 9. juni, Trondheim (ikke et race, men fin gjennomkjøring før Isfjorden)
* Isfjorden Skyrace, 22. juni, Rauma
* Børvasstindan Classic, 24. august, Bodø
* Romsdaleggenløpet, 7. september, Rauma
* Trondheim Skogsmaraton, 8. oktober, Trondheim
Bymarka var løpbar allerede fra januar og det ble trente bra hele vinteren og våren – den vanlige transportløpingen til og fra jobb, ei intervalløkt i uka og langturer i helgene. Progresjonen var bra, nærmest berusende. Kroppen responderte bra. Uke inn og uke ut som ei godt opptrukket klokke. En følelse av full zen og fram for alt lykke. Dæven så fin tilværelsen var nå.
I starten av juni begynte det å halte. Noen dager etter ei hard intervalløkt og en jobbreise i litt trange sko ble det smerte under venstre fot – og da var det duket for det jeg kaller de tre stadier av skade: ignorering, bagatellisering og worst case tenkning.
I starten løp jeg bare på og tenkte at dette her ikke var noe å bry seg om, det blir nok borte. Spoiler: det ble ikke borte. Jeg løp Trondheim Topp 7, men korta toppene ned til 5 og brukte litt bredere sko for å avlast. I nedoverbakke ble det som å få en kniv tredd gjennom vestre del av foten men, men jeg fullførte. Den kvelden var det tid for _worst case tenkning_ – dette må være en stressfraktur. Det er det eneste som gir mening. Jeg slet med å sove den natta og så hele sommeren ryke. Men verst av alt – hvordan skulle jeg få trent nå? Få den endorifin-fiksen jeg var blitt så avhengig av? Jeg var redd for å miste formen og gleden. Neste morgen klokka 07:30 i duskregn og 11 grader dro jeg ut en bysykkel og klokka inn 18 km for å se om foten ble vondt. Det ble den ikke. Lettelse.
Neste dag sto det to ting på plakaten: Et røntgenbilde og et besøk på sykkelsjappa rundt hjørnet. Nå vil jo et røntgenbilde sjeldent vise et tretthetsbrudd i foten, men lettelsen var uansett stor da jeg ble sendt hjem derfra med 0 hull. Sykkelsjappa hadde en gravel jeg likte, så da ble ny sykkel og en del tusenlapper mindre på konto. Dag 2 av skadeaksepten var over.
2 dager senere var det time hos fysio. Jeg gikk inn døra og begynte å forklare, klar for beskjed om at jeg var ute i flere måneder eller burde finne meg ny hobby. “Jeg tror jeg vet hva dette er” sier han. “Begynner det på P?” spør jeg – er det lov å håpe på Plantar Fasciitt? Det er i alle fall ikke tretthetsbrudd. “Nei, det begynner på M.” M? Hva begynner på M?
“Mortons nevrom” sier han. Jeg har aldri hørt om det. “Det er en irritasjon i en nerve mellom tærne. Det er ikke farlig, men kan gjøre helvetes vondt. Skikkelig nasty greier kan det være. Her, ta disse putene og putt i skoen og se om det hjelper.” Puter i skoen? Seriøst? Ikke verre? Jeg gikk ut fra fysion med et tonn av skuldrene mine. Jeg kunne fortsatt løpe. Isfjorden Skyrace røyk, men jeg lokaliserte skoene som ga meg mortons nevrom og ble kvitt de verste smertene etter 14 dager. Her hadde jeg flaks – jeg vet av flere som sliter skikkelig med mortons. Det er ikke til å kødde med.
Sommeren ble fin – men bak i hodet murret det noe over hvor dårlig jeg mentalt taklet hele situasjonen.
Med høsten kommer mørket
Onsdag 2. oktober. 6x3min terskel unnagjort opp og rundt Theisendammen. Terskelfarta har aldri vært bedre. 3 dager til Trondheim Skogsmaraton. Og leggene mine klager. En svak kjenning i beinet, ned mot anklene. På tide med de tre stadiene igjen. Neste dag blir det sykkelen til jobb før det blir en rolig tur opp Våttakammen med staver. Kan jo være lurt å avlaste. Kjenningen er der men blir bra til neste morgen. Tar en helt rolig 4 km fredag morgen. Kjenningen kommer halvveis. Drar i bremsen og stiller ikke til start på Skogsmaraton, tar en sykkeltur i stedet. Ingen kjenning på kvelden, så prøver en rolig 10 km søndag morgen. Kjennes som bare det i knærne på vei nedover. Det ble den siste mila løpt til nå i høst.
“Jaja, heldigvis har jeg sykkelen” tenker jeg og erstatter de vanlige øktene med sykkel i stedet. På dette stadiet mistenker jeg at det er en form for beinhinnebetennelse og drar til fysio. Etter å ha kjent på leggene tror han ikke det er det, mer en overbelastning i leggbeinene som kan utvikle seg til tretthetsbrudd. “Ta det med ro ut måneden du. Trekk inn, se på Netflix”.
Det er ikke en lett beskjed å få når man er vant til en time aktivitet om dagen ute i det fri. “Men sykkel er greit?” spør jeg. “Sykkel er greit, men hold deg unna ellipse i starten.” Bullet dodged. Ellipsen altså.
Høsten er på anmarsj men det går fortsatt an å sykle, men det blir mørkere og mørkere ute. Hodet problematiserer og ser mer hindringer enn løsninger.
Intervalløktene gjøres inne på spinningsykkel på en sliten gym, men jeg får trent. Etter tøffe regjeringsforhandlinger i heimen går min bedre halvdel med på at jeg kan kjøpe sykkelrulle. Den rulla redder meg mentalt i noen uker – helt til skaden utvikler seg og det blir vondt i nedre del av venstre fot når jeg sykler. Fastlege har ledig time før fysio og han sier jeg nok har fått bløtvevsbetennelse i foten og gir resept på napren. Jeg har altså syklet på meg betennelse.
Ok, da får vi prøve noe annet.
Klokka viser 06:30 og jeg sitter på romaskin på gymmen. La meg si det sånn: det er jævlig langt fra Geitfjellet en høstdag til en romaskin i en kjeller 06:30 om morgenen. Jeg rasjonaliserer for meg selv at “noen ganger må man gjøre ting man ikke liker for å gjøre det man liker”. Jeg skal i alle fall klare å holde meg i gang. Jeg hører på intervju med Anton Krupicka for tredje gang og tenker “han har jo vært skadet i årevis, og han er jo fortsatt en av de feteste”.
En kollega gir meg kudos for at “du har i alle fall ikke latt deg stoppe”.
Føles mer som en mani på dette stadiet. Og foten er fortsatt vond.
Hjernen er alene
Jeg tenker vi avslutter historien her. I går ble det 55 minutter på ski-erg’en. Dæven som det skal stakes i oppoverbakkene. Jeg prøver å skaffe meg MR for foten for å komme til buns i hva som feiler den. Å ikke vite gnager. Hadde jeg klart å bare sitte rolig på sofaen og slappe av hele oktober hadde kanskje leggene vært bra igjen. Lett å være etterpåklok, men så enkelt oppleves det ikke. Når man er vant til å være aktiv en time om dagen og ekstremt drevet av rutiner og struktur er det vanskelig å bare gi slipp. Det koster mentalt å hele tiden skulle finne andre løsninger. For en klasisk “Type A personality” som meg selv oppleves det som et helvete. Når ett og et halvt år med rutiner og struktur rives bort blir man helt rådvill og deppa. Energinivået er høyt. I tillegg gjør det å gå rundt med kjenninger og vondter noe med hodet som er vanskelig å forklare. Det er som en konstant påminnelse om at noe er galt. At du ikke kan gjøre det du helst vil gjøre. Det går løs på hele identiteten din, på stressmestringen din, på humøret ditt, og du vet ikke når det tar slutt.
Strava og kompani gjør det å være skadet verre. Det er som å se på en fest du ikke er invitert til. Alle de fine øktene, alle de fine turene, alle de fine bildene. Det er som å se på en verden du ikke lenger er en del av. Folka der inne løper og sykler, ikke du. Treningsdagboka får seg en knekk. Training Load og Fitness-grafer peker nedover og det er som å se på en aksjeportefølje som går til helvete. Du blir invitert med på økter men må si nei.
Samtidig føler man på en slags skam – skam over at man reagerer så sterkt på noe såpass, i det store bildet, bagatellmessig som en skade som holder deg unna idrett en stund. En frivillig aktivitet. Selv om jeg har vondt, klarer jeg å gå. Det er folk der ute som pådrar seg skader som gjør at de ikke lengre kan fungere som normalt i hverdagen. Kroniske lidelser som gjør at de konstant trenger hjelp, korter ned livet deres eller i verste fall dør av. Jeg får bare ikke løpt runden min oppe i Bymarka.
En ting jeg har lært er det å ikke bare se framover, men også litt bakover. Jeg har ett og et halvt år med aerob trening i kroppen. Den basen forsvinner ikke om jeg ikke får trent i morgen. Det er også vanskelig å skulle løpe 365 dager i året. Tar et hint fra proffene og finner fram skiene.
Som løper er skader så og si uungåerling, og jeg trøster meg med at jeg har mye å lære rundt mestring av det. Og det vil på sikt forhåpentligvis gjøre meg til en bedre løper.
Men uansett.
Føkk skader.
