Det er et spørsmål folk stiller deg når du løper langt nok. Ikke alltid med ord. Noen ganger med et blikk, et hevet øyebryn, en liten latter som sier dette kan da ikke bare handle om løping. Noen av mine kollegaer, folk som kan mer enn de fleste om hvorfor mennesker gjør som de gjør, er overbevist om at det handler om flukt. At det som driver en mann ut døren og opp i skogen time etter time, helg etter helg, må være noe han beveger seg bort fra. At ultraløping kanskje bare er en kreativ unngåelsesstrategi.
De tar ikke helt feil.
–
Det finnes dager da jeg løper fordi alternativet er å bli. Bli i huset. Bli i stolen. Bli i den flate, formløse tiden der ingenting akkumulerer, der dagene ligner hverandre ikke fordi de er like, men fordi det som skjer i dem ikke fester seg. Du lager middag og ser deg selv lage middag. Du kler på ungene og ser deg selv kle på ungene. Et sted mellom handlingen og opplevelsen av handlingen er det et lite gap, og i det gapet siver noe ut. Mening, kanskje. Eller evnen til å kjenne at noe betyr noe.
Det er ikke tristhet. Tristhet handler om noe. Et tap, en skuffelse, noe du savner. Dette handler ikke om noe. Det er som om selve evnen til å bli berørt har trukket seg tilbake, og du står igjen med handlingene, men uten klangbunnen de trenger for å bety noe.
Jeg vet hva det er. Jeg er vernepleier og atferdsanalytiker. Jeg har til og med et fagord for det: forsterkertap. Det som ga deg grunn til å stå opp om morgenen forsvinner, og da gjør du gradvis mindre, og da møter du færre grunner til å gjøre noe. Spiralen. Jeg vet at depresjon sjelden starter med en følelse. Den starter med en endring i omgivelsene. En jobb som ga identitet ble for krevende. En praksis som ga struktur ble forlatt. Gradvis snevres livet inn.
Depresjonen gjør kroppen til noe tungt og ugjennomsiktig, en vegg mellom deg og alt det andre. Men noe skjer når du løper. Skoene på, jakke, lue, ut i kulden, og når føttene treffer stien – en lettelse. Umiddelbar, fysiologisk, som å slippe et press du ikke visste du holdt på. Kroppen overtar. Pusten finner en rytme. Hodet tømmes, ikke intensjonelt, men fordi stien krever noe av deg – en stein her, en rot der, et bratt parti der oppe som trenger oppmerksomhet. Kroppen slutter å være en vegg og begynner å være noe du lever gjennom. For første gang på timer, kanskje dager, er du fullt og helt i det du gjør.
Negativ forsterkning ville kollegaene mine sagt. En atferd opprettholdt av det du fjerner deg fra. Og det stemmer. Den som gjennomskuer seg selv, gjennomskuer også dette.
Men gjennomskuelsen hjelper ikke. Du kan forstå hva problemet er, du kan vite nøyaktig hva du gjør, hvorfor du gjør det, hvilken funksjon det tjener, og likevel stå der med skoene på og vite at det eneste som holder deg oppe akkurat nå er at du snart er ute av døren. Selv forståelsen blir en form for flukt, å analysere sin egen unngåelse er bare enda en måte å unngå det enkleste og vanskeligste, å faktisk bli, for å eksponere seg for det som er tungt.
–
Det finnes et gammelt begrep fra ørkenfedrene, de kristne munkene som levde alene i den egyptiske ørkenen på 300-tallet. Acedia. Vanligvis oversatt som dovenskap, men det er en dårlig oversettelse. Evagrius, som beskrev tilstanden grundigst, kalte den middagsdemonen. Den rammer ikke den late. Den rammer den som slutter å ville det han vet er verdt å ville. En sløvhet i sjelen, ikke i kroppen. En unnvikelse av det gode som er tilgjengelig.
Det ubehagelige er at ørkenfedrene ikke betraktet acedia som en sykdom. De betraktet det som en last – noe personen var delaktig i, ikke bare rammet av. Ikke skyldig, men heller ikke uskyldig. Det er en tanke som motsetter seg de to forenklingene vi liker å ty til, både «det er bare en sykdom, du kan ikke gjøre noe» og «ta deg sammen». Sannheten er vanskeligere enn begge deler.
Acedia ser ikke ut som passivitet. Det er rastløs aktivitet, endeløs bevegelse fra det ene til det neste uten å dvele ved noe av det. Scrolling. Sjekking. Planlegging. Eller løping. Mellom treningsøktene. Mellom fjell. Mellom nye målsettinger. Jeg merker det på meg selv. At jeg sitter sent og leser skotester jeg allerede vet konklusjonen på. At jeg vurderer en ny klokke selv om den jeg allerede har fungerer. At jeg ikke går ut døren uten å vite hva økten skal være, hvor lang, hvor hard, hva den skal gi meg. At stillheten på stien har blitt et problem som må fylles med podcast, med musikk, med noe.
Løpingen er derfor noen ganger en form for acedia. En bevegelse som føles som det motsatte av unnvikelse – målrettet, fysisk krevende, tilsynelatende sunt – men som tjener samme funksjon som alt det andre. Å holde seg i bevegelse lenge nok til at du slipper å stå stille, slipper å kjenne etter.
–
Det er noe den funksjonelle analysen ikke fanger. Det er noe kollegaene mine ikke ser.
Det finnes en tilstand der ute i skogen, etter nok kilometer, etter nok tid, der noe annet skjer. Ikke flukten. Ikke lettelsen. Men en tilstedeværelse som er vanskelig å finne noe annet sted. En stillhet som ikke er tom. Føttene som finner stien av seg selv. Pusten som bare skjer. Lyset mellom trærne. Lukten av mose etter regn.
Den tilstanden fantes ikke før jeg begynte å løpe den dagen. Den lå ikke og ventet. Den ble til underveis, skapt av bevegelsen selv. Og det er kanskje det viktigste jeg vet om løping, kanskje det viktigste jeg vet om depresjon også, at du må gå ut døren mens alt i deg sier dette orker jeg ikke nå, at kroppen vet noe hodet enda ikke vet, at bevegelsen må komme først, og at motivasjonen kommer etter.
Det er fristende å kalle det meditasjon, eller flow, eller et eller annet fra selvhjelpslitteraturen. Men det er noe enklere enn det. Det er en tilstand der du ikke trenger å mestre noe. Der kompetansen du har bygget livet ditt rundt – den skarpe analysen, den presise formuleringen, evnen til å forstå og forklare – ikke er relevant. Der du bare er en kropp i bevegelse gjennom et landskap, og det er nok.
For en mann som har bygget identiteten sin rundt å forstå – rundt å være den som vet, den som ser, den som kan forklare – er dette en stor lettelse. Å oppdage at det finnes et sted der forståelsen kan legges ned. Der den ikke er relevant, noen ganger bare i veien.
Jeg kjente det på Hardangervidden i fjor sommer, der det ble så sterkt at jeg ikke torde å bli i det. Men jeg kjenner det også her. På stiene bak huset. I timen mellom jobb og middag. Det kommer ikke alltid. Men når det kommer, er det umiskjennelig. Som å komme hjem.
–
Hva løper du fra?
Noen dager fra alt. Det tunge, det grå, det formløse. Fra gapet mellom den jeg er og den jeg trodde jeg skulle bli. Fra stolen og skjermen og den flate tiden.
Fra barna mine, som fortjener en far som ikke bare er tilgjengelig, men til stede. Det er en forskjell. Jeg er der. Jeg er alltid der. Men å være der er ikke det samme som å være påkoblet, og barna merker forskjellen lenge før du gjør det selv.
Fra min kone, som har sluttet å spørre hvordan det går fordi hun vet at svaret ikke kommer. Jeg slutter å prate når det er tungt. Ikke av vilje, men fordi ordene føles for tunge, for upresise, for krevende, hvis det i det hele tatt finnes noen ord der et sted, noen ganger er det bare tomt. Og hun står igjen alene og forstår lite, og det er kanskje det verste, at depresjonen isolerer deg ved å fjerne nettopp det verktøyet som kunne brutt isolasjonen.
Og noen dager fra ingenting. Noen dager er det ikke flukt, det er bare føtter på en sti og luft i lungene og en kropp som gjør det den skal.
Spørsmålet som mangler er det andre: Hva løper du for?
For det rommet. Den tilstanden. De minuttene der det ikke finnes noe å mestre, ingen rolle å fylle, ingen forklaring som trengs. Bare bevegelse, pust, sti. Og håpet, som jeg ennå ikke har gitt opp, om at den stillheten en dag også finnes etter løpeturen. I huset. I stolen. I rommet mellom meg og de jeg elsker, der skoene er tatt av og det ikke er noe sted igjen å løpe. Hjemme.
