Fra softboots til hardboots. En reise og erfaringsdeling.

How do you know if a dude is a hardbooter? He’s gonna tell you.

Jeremy Jones

Hei, mitt navn er Hans Kristian. Jeg er 35 år gammel og vokste opp i Tromsø på 90- og 2000-tallet. Jeg fikk mitt første snowboard da jeg var ca 12-13 år gammel. Det var et blått K2 Spire-brett med beige Crazy Creek-bindinger og matchende støvler. (Shout-out til mamma som kjøpte det til meg på Intersport på torget i byen). Dette var tiden før YouTube. Vi konsumerte skateboard- og snowboard-filmer på VHS, DVD og random nedlastingstjenester (BitTorrent, LimeWire o.l.). Til tross for et middelmådig alpinanlegg var nivået i Tromsø skyhøyt. Lokale kjørere som Stian Tapani Gundersen, Roy Olsen, Stian Skjærvik og Daniel Mikkelsen var forbildene. De tilhørte det vi nå kjenner som 1997-crewet. Sistnevnte, Mikkelsen, var på Burton-teamet og var støtt og stadig avbildet i magasinet Transworld og poppet støtt og stadig opp i diverse snowboard-filmer. Filmen Kingsize var en av favorittfilmene mine på den tiden. Ikke bare var det en jævla fet film, men selveste Mikkelsen fikk hele 90 sekunder av den 39 minutter lange filmen. Jeg tror jeg har sett denne filmen minst 300 ganger. Hele greia ligger nå på YouTube:

Fjelløping og randonee

Som ungdom spilte jeg fotball i TUIL og gikk på skøyter. Etter hvert sluttet jeg med fotball og satset 100% på skøyter. Faktisk ble jeg så oppslukt i skøyter at jeg flyttet til Oslo da jeg gikk på videregående for å se hvor god jeg kunne bli. Jeg hadde selvfølgelig med meg brettet på flyttelasset, og jeg fikk skviset inn noen turer i Tryvann + noen helgeturer til større anlegg i ny og ned. Etter hvert sluttet jeg med skøyter og gikk all in på noe så snevert som terrengultraløping.

Da jeg fikk øynene opp for å løpe i fjellet tok det ikke lang tid før jeg hørte om Kilian Jornet. Kilian har vunnet det som er å vinne av korte og lange sti- og fjelløp, så det var naturlig at jeg begynte å google meg fram til hvordan han trente for å bli såpass suveren. Jeg skjønte fort at løping ikke var hans hoveddisiplin. Visstnok løp han i fjellet på sommeren for å komme i form til vinteren og randonee-sesongen. Da jeg fant ut av dette var det nærliggende å tro at randonee-gåingen komplimenterte fjelløpingen, og visa versa.

Jeg måtte ut av storbyen

Om du løper en langtur på 30 km i Oslomarka er det godt mulig at du akkumulerer 1000 høydemeter. Man samler 50 høydemeter her, 70 høydemeter der, og vipps så har man samlet nok høydemeter til at det ser bra ut på Strava. Etter hvert innså jeg at antall høydemeter man samler på en tur er så og si irrelevant – det er måten man samler de som teller. Om du ønsker å herde beina for å prestere i et løp i Alpene er det beste du kan gjøre å oppsøke ekte fjell. Jeg tok derfor ofte langhelger i Jotunheimen og Romsdalen, først og fremst for å få spesifikk treningsstimuli mot løpene jeg trente mot, men også fordi jeg elsker å være i fjellet. Jeg trente jo til disse løpene fordi jeg elsket fjellet, så å løpe i fjellet var det ultimate på alle mulige måter. Å løpe i Oslo var fint, men det føltes på mange måter ut som å løpe på en tredemølle i en kjeller når alt du ville var å løpe utendørs. Så da spurte jeg meg selv: Hvorfor kan jeg ikke bare flytte til et sted som Romsdalen og ha noen av verdens mest spektakulære fjell i bakgården?

Brett er greia

Mens jeg fortsatt bodde i Oslo anskaffet jeg meg noen lette randoneeski (ref. tredemølleanalogien, så gikk jeg opp og ned alpinanlegg i Oslo for å simulere lengre toppturer a la treningsmodellen til Kilian og andre utøvere som brukte randonee som alternativ trening på vinterstid). For å være helt ærlig så var det gørr kjedelig. Noe av det beste med randonee, splitboard, eller generelt fjellsport er jo å være i fjellet. Å simulere det i alpinanlegg i storbyen ga ikke akkurat samme kick. En annen greie var at selve nedkjøringen på ski aldri føltes helt riktig. Siden jeg alltid har stått sidelengs på brett ned fjellsider føltes dette som å kaste fiskesprett med venstrehånda (jeg er høyrehendt btw). Så da spurte jeg meg selv: Hvorfor kan man ikke brukte splitboard som alternativ trening til fjelløping på vinterstid? Svaret mitt den gang var at utstyret var for tungt og krunglete. Dessuten stod ikke den sløve hasjrøykende snowboard-stilen helt i stil med fast-and-light O2-snapper-stilen som tilhører randonee- og fjelløping. Det var uten tvil en kulturkræsj der. Men hvorfor ikke, liksom? Det jeg likte med brett var jo tross alt lekenheten ved å surfe ned et fjell og male et bilde på fjellsiden med brettet som pensel. Om noen brydde seg om jeg gjorde det med litt tightere bukser og lettere utstyr kunne de bare suck a bag of d@#ks, eller hva? Og det må da vel finnes lett splitboard-utstyr der ute?

Dark Starts

Disse to eksistensielle spørsmålene (flytte til Romsdalen og tungt/krunglete utstyr) ble besvart og manifistert i 2021 da jeg hørte en episode av podcasten Dark Starts hvor Krister Kopala ble intervjuet. Her gikk han i dybden på utstyret han brukte og hans tilnærming til snowboard i voksen alder. Digresjon: Krister er også fra Tromsø, men fordi han er et par år yngre og ikke fra samme bydel kjørte vi aldri brett sammen. Jeg husker trynet hans godt, though.. Gutten var helt rå, det skal han ha. Han ble boende i Tromsø mens jeg flyttet sørover, og våre veier krysset aldri. Samtidig som jeg flyttet sørover døde visstnok snowboard-kulturen litt i Tromsø. Randonee/topptur ble poppis, og Krister skaffet seg splitboard og joinet skifolk som Nikolai Schirmer & co. på tur. I podcasten Dark Starts fortalte han om hans evolusjon som brettkjører; hans reise fra å kjøre i anlegg til å anskaffe seg splitboard og gå opp fjellet i stedet for å ta heis. Han fortalte også om overgangen fra å bruke klassiske snowboardsko/softboots til å begynne med randoneesko/hardboots. Han sa om at han brukte Atomic Backland Pro-sko, Furberg-brett og Phantom-bindinger som var spesiallaget til disse skoene. Hjernen min eksploderte. Dette var svaret på hvordan jeg skulle kunne ha det fett i fjellet på vinterstid. Så gjalt det bare å skaffe seg utstyret og flytte til et sted med fjell. Hør podcasten med Krister i Dark Starts her:

Jeg sparret litt med Krister på DM’en hans på Instagram om utstyr. Vi bestemte oss for at jeg skulle gå for tilnærmet samme setup som han hadde på den tiden: Bindinger fra Phantom og Atomic Backland Pro-sko. Jeg fikk sponset et splitboard fra Salomon (shout-out til Salomon. Modellen var Speedway Split, som nå er utgått, så det blir litt irrelevant å si for mye om det).

Romsdalen

Etter hvert flyttet jeg faktisk til Romsdalen. Nå hadde jeg noen av verdens feteste fjell rett utenfor døra mi. Jeg flyttet på sommeren, så splitboard-drømmen måtte vente. Snøen kom først til Bjorli (ca 45 min kjøring opp i dalen fra Åndalsnes), så vi dro en gjeng opp til alpinanlegget for å komme i gang med sesongen. Jeg benyttet selvfølgelig muligheten til å teste mitt nye utstyr. Jeg hadde med meg feller slik at jeg kunne teste konseptet med å gå opp på “ski” med feller for så å legge sammen skiene, sette skoene i kjøremodus, feste Phantom-bindingene på tvers av brettet og klippe seg inn i stegjernfestet. Jeg kjøpte også heiskort slik at jeg fikk kjørt en god del og bli vant til stive sko. Det var faen ikke enkelt, skal jeg si deg. Les hvorfor:

Takeaways fra mine første turer med hardboots:

• Jeg følte meg som han der kidden som kantret hele tiden og som var stiv i knærne og som alle i stolheisen lo av. På mange måter måtte jeg lære meg å stå på brett fra scratch.
• Etter et par turer skjønte jeg hvorfor jeg kantret så mye: Støvlene var for stramme.
• Det viste seg at da jeg strammet støvlene for hardt mistet jeg all finmotorikken som ligger i ankel- og kneleddet. Med rando/slalåmsko blir man fortalt at man må stramme skikkelig hardt før nedkjøring. Siden jeg kjørte med slike sko gjorde jeg selvfølgelig det samme her. Det var feil.
• Når man strammer hardboots skikkelig hardt er ditt eneste touchpoint med underlaget ved kanten av støvelen på leggen. Du har dermed ingen ankelfleksibilitet, og du får ikke gjort noen justeringer med føttene eller knærne. Du mister all flex. Det er jo derfor softboots er soft; man har maks flex.
• Jeg løsnet på støvlene slik at jeg fikk flexen tilbake, og vipps så fikk jeg brettgleden og tryggheten tilbake.

Innersko-justeringer

Det tok ikke lang tid før snøen kom til Romsdalen slik at jeg kunne utnytte splitboardets egenskaper til det fulle. De første par turene var jeg fortsatt ganske ustø og usikker. Det var litt tricky å finne de beste innstillingene på både sko og bindinger. Jeg var helt alene om slikt type utstyr, så jeg måtte finne ut av det selv. Ikke bare fikk jeg gnagsår, men jeg fikk vondt i ankelbeinet av trykket fra skoen. Jeg klippet hull i innerskoen for å fjerne hotspots. Jeg endte opp med å kjøpe et par nye Intuition innersko. Siden bruksområdet for disse er randonee er de laget for å sitte som støpt på foten. Som nevnt ovenfor mister man da en god del flex, så jeg varmebehandlet de på Piteraq slik at de ble litt komprimert, og vipps var de ideelle for mitt bruksområde. Her er et bilde av mine gamle oppklipte innersko:

Flexy hardboots

Etter at jeg gikk til anskaffelse av Atomic Backland Pro-skoene er det flere aktører som har kommet på banen for å lage dedikerte hardboots til splitboard med fokus på flex. Key Equipment er muligens de beste på markedet akkurat nå. Bindingsprodusenten Phantom har også laget sin egen støvel, Phantom Slipper, som i bunn og grunn er en modifisert Atomic Backland Pro-sko. Kopala kjører med Key Equipment’s Disruptive-sko, så da er den kanskje verdt å sjekke ut.

Nå har jeg skrevet en god del om hardboots uten å egentlig argumentere for hvorfor det er en god idé å bruke de. Her er en liste.

Fordeler med hardboots:

• Mesteparten av en topptur består av anmarsj. Med skisko på beina og toppturbindinger i tuppen blir oppturen mer komfortabel pga skiskoens muligheten for å switche mellom kjøremodus og gåmodus. Ergo har du flex i ankelleddet og du kan holde på dagen lang uten å bli ødelagt i føttene.
• Du kan feste stegjern. Ja, jeg vet det finnes stegjern for softboots, men med stiv sko kan du stole enda mer på grepet og at den ikke faller av. Med hardboots + stegjern kan du i teorien klatre vertikal is i anmarsjen, mens med softboots er det litt mer begrenset.
• Skoen er lettere, ergo koster det mindre krefter å komme seg til toppen og du kan holde ut lengre.
• Mange synes det er enklere å committe i bratt terreng med harde sko. Eksempel: Det er hard snø og du står på tærne inn mot en vegg i 45 graders helning. Når du har en stiv sko vil ankelen være helt stiv slik at du i teorien slipper å bruke leggmuskulaturen når du svinger mot høyre (når du kjører regular). Du kan lene deg framover og få alt trykket der støvelen treffer leggen. Dette har også sine ulemper (se liste under).

Ulemper med hardboots:

1. Fordi strøvelen er hard er det mindre demping i skoen enn myke sko. Det kan kjennes ut som litt rangling i karosseriet når man kjører på hardt underlag.
2. Om du er vant med softboots krever det litt tilvenning. En helg med hardboots i et alpinanlegg burde gjøre susen.
3. Mindre flex enn softboots. For noen er det en dealbreaker, for meg har det fungert strålende.
4. Du må punge ut for enda mer utstyr. Det kan bli dyrt. Se utstyrsliste under.

Dette er min setup:

• Brett: Fjell^ MT1365S ^ W
• Kjøre-binding: Phantom M6 Bindings
• Anmarsj-binding: Phantom GT Tech Toes
• Heel risers: Phantom Rocket Risers
• Sko: Atomic Backland Pro (jeg har ikke den nyeste utgaven)
• Staver: Dynafit Mezzalama Pole
• Innersko: Intuition Tour Wrap
• Feller: Kohla Alpinist Mohair

Staver

Underveis i en nedkjøring er det ofte at du kommer til et platå hvor du trenger å stake litt før du kan fortsette nedkjøringen. Mange som begynner med splitboard ønsker å gjenskape følelsen de har i alpinanlegg ved å bruke teleskopstaver og legge de ned i sekken når de kjører ned. Men når du er ute in the backcountry må du ofte inngå noen kompromisser for å øke sikkerhet og effektivitet.

Scenario 1: Du skal ned fra et fjell som er på 1700 moh. Du kjører ned 700 høydemeter og kommer til et frossent, snøbelagt vann. Du må stake over vannet for å fortsette kjøringen der elva/bekken fra vannet renner ut. For å beholder momentet er det kritisk å ha stavene enkelt tilgjengelig. Om du da har pakket stavene i sekken er du føkked.

Scenario 2: Du er ferdig med hoveddelen av nedkjøringen. Det eneste som gjenstår for å komme deg tilbake til parkeringen er en slak nedoverbakke på et par kilometer. Om du er på tur med skifolk er det ikke gøy å være han/hun der treige splitboarderen/splitboarderinnen som må ta av bindingene for å fortsette. Om du da har pakket stavene i sekken er du føkked.

Som sagt er dette en gi-og-ta-greie. Å ha staver i hånda kan ta bort litt av frihetsfølelsen, men det kan også være en sikkerhetsgreie. Jeg har ofta en stav i hver hånd når jeg starter nedkjøringen i bratt terreng. Det kan være greit å bruke de til å balansere med i hoppsvinger, akkurat som man gjør med ski på beina. Når det er sagt så anbefaler jeg å pakke ned stavene i sekken når det blir skikkelig bratt (>40 grader) og ha en eller to isøkser i henda. Det er i starten av nedkjøringa eller i situasjoner der jeg har måttet ta på meg bindinga på suboptimale plasser at jeg har opplevd flest nesten-uhell. En isøks i hånda i stedet for to staver kan i slike tilfeller redde livet ditt.

Her er en video fra en snill tur i Skorgedalen april 2024 som illustrerer rigging av brettet og stavbruk ganske bra:

Brett og vekt

Heldigvis er det mange andre måter du kan få ned vekta og øke effektiviteten.

“Splitboarders er treige“

Jeg har ikke knekt koden til fast and light splitboarding enda. Jeg vet det finnes lettere brett der ute, men det blir et kompromiss med kjøreglede. Jeg setter såpass mye pris på nedturen at jeg ikke har noe problem med noen hundre gram ekstra på beina. Man kommer veldig langt med å bare være i bra form og velge turkamerater som har samme intensjon med turen som deg.

Hittill har jeg nesten utelukkende vært på tur med skifolk, og jeg har enda til gode å være på tur med en annen splitboarder med hardboots. Skifolk blir alltid skeptiske når de ser at skiene jeg går opp med peiker utover. Splitboardere har et (fortjent) dårlig rykte for å være treige, så jeg skjønner skeptisismen godt.

Det er mange grunner til at splitboarders historisk sett blir sett på som treige. Her er noen tanker:

• Menneskene som tiltrekkes splitboard er tradisjonelt sett et annet folkeslag enn skifolk. Kanskje har de vokst opp med å kjøre snowboard i anlegg, men latt kroppen forfalle i voksen alder før de finner ut at ideen om å kombinere brett og topptur er en god idé.
• Randonee-folk har som regel vokst opp med både langrenn- og slalåmski på beina. De har dermed en mye bedre forutsetning for å takle både oppturen og nedkjøringen.
• Siden de fleste splitboarderne er softbooters er det de som har skapt ryktet. Softboots er tyngre enn hardboots og litt mer krunglete på traverseringer hvor man må kantre.

Knep for å kompensere for treigheten

• Det første og mest åpenbare tipset er å sørge for at man er i bra fysisk form.
• Velg praktiske klær. Se an været og temperaturen. Trenger du virkelig skallbukse og stillongs? Om de andre i turfølget har lettere utstyr enn deg kommer du til å jobbe hardere for å holde følge. Vurder å droppe stillongs og bruk en softshell-bukse med ventilering og ha heller med deg en dunshorts/skjørt i sekken dersom det blir for kaldt i nedkjøringen.
• Er dette en tur i april eller mai? Kanskje du kan fylle vann i en bekk, så slipper du å ha med deg 1.5 liter i sekken? Evt spar vekt ved å drikke mye vann før turen og spis snø underveis, så kommer du unna med å bare ha med deg en halvliter væske.
• Pakk smart slik at du ikke trenger å stoppe helt opp om du trenger å ta noe ut av sekken. Om det er stor sjans for at du må bruke stegjern, kanskje du kan knipse de utenpå sekken?
• Om det ikke er altfor kaldt, kanskje du ikke trenger et ekstra par votter tunge? Jeg har som regel bare med meg tynne, vindtette overtrekksvotter i sekken, i tillegg til hanskene jeg har på meg.
• Ha med deg mat som ikke veier så mye. Dropp appelsin og tunge brødskiver. Ha med deg lette bars og bland inn litt sportsdrikk i drikkeflaska for ekstra energi.
• Det er ikke alltid vits å sette sammen brettet og rigge det til nedkjøring på selve toppen. Toppen er ofte vindutsatt og kan pårke tiden du bruker til å rigge brettet til nedkjøring. I mange tilfeller vil det lønne seg å rigge brettet i lommer som ligger i le på vei opp til toppen og feste det ferdig riggede brettet på sekken og gjøre toppstøtet til fots.
• Anmarsjen består ofte av kupert terreng med flere nedoverbakker før den lange stigningen til toppen gjenstår. Lær deg å kjøre nedover med skiene slik at du ikke er avhengig av å rigge skiene til brett hver gang det kommer en nedoverbakke. Om du fester støvlene i kjøremodus vil skiene i verste fall kjennes ut som noen litt klumpete telemarkski.
• Dropp goggles. Bruk samme briller opp og ned (mer om dette i neste avsnitt).
• IKKE føkk med skredutstyret. Ha med deg en solid spade med D-håndtak og en robust søkestang. Jeg har vært på tur med raske skifolk som har plastspader i sekken. Don’t be that guy/girl.
• Om det legger seg is på brettet kan det være vanskelig å få på bindingene. Noen ganger fester det seg også is på fellene. Ikke bare blir du våt og kald om når du prøver å fjerne det med hendene, men anmarsjen blir utrolig mye tyngre med is og snø på skiene. Derfor burde du alltid ha en flat, skarp gjenstand i lomma slik at du enkelt kan skrape det bort. En plastskrape til å fjerne glider funker ypperlig. Jeg bruker en slik en.

Briller

Et godt eksempel er briller, eller såkalte goggles. Som jeg nevnte tidligere var/er goggles en elementær rekvisitt for snowboardstilen. Men er de egentlig så mye bedre enn gode solbriller? Pga gogglenes massivitet dugger de fort om man bruker de i anmarsjen. Det vanligste er derfor å ha de i sekken og ta de på seg før nedkjøringen. Om du bruker goggler på en tur som består av 4 fjelltopper må du av og på med disse 8 ganger. I tillegg veier de litt og de tar unødvendig mye plass i sekken. Etter mye fram og tilbake har jeg kommet fram til at goggles er unødvendig 90% av tiden. De eneste gangene jeg har hatt bruk for de er når det er ekstremt flatt lys.

Stil

Noe av det kuleste jeg visste om da jeg var liten var den baggye snowboardstilen. Stilen var kanskje aller kulest utenfor løypa, som når man skulle gå til bussen etter at man var ferdig for dagen. Da bærte man brettet på tvers nederst ved korsryggen. Man hadde skikkelig baggy bukser, naglebelte, en stor hettegenser, lue og goggles på hodet.

På den tiden var snowboard punk og på mange måter en rebelsk handling, så jeg skjønner godt at det ble slik. Alt vi gjorde var det stikk motsatte av hva skikjørerne dreiv med; de brukte hjelm, det gjorde ikke vi. De brukte tighte bukser, vi brukte baggy bukser. De brukte knæsje farger, vi brukte beige, grå og svart. De skulle raskest mulig ned løypa mellom noen stenger, vi ga faen og kjørte utenfor løypa og lagde hopp. Forbildene deres var Kjus og Aamodt mens våre var hasjrøykende fylliker med god kroppskontroll.

20 år etter har idretten endret seg en god del, for å si det mildt. Nå virker det som at snowboard ikke lenger er en rebelsk handling, men en preferanse på om du liker å kjøre ned fjellet rett fram eller sidelengs. Twintip-folka stjal en del av snowboard-stilen på 2000-tallet som bidro til å vanne ut de to distinkte stilene. Nå føler jeg at vi inne i et nytt skfte; splitboarderne henter fra randonee-folka og alpinklatrere. Det handler ikke lengre om å passe inn i en subkultur eller å være punk – nå handler det om sikkerhet, kjøreglede og å spare vekt.

Avslutningsvis

Jeg håper du fikk noe ut av denne erfaringsdelingen / guiden. Om du også er en hardboot splitboarder og har noen flere triks oppi ermet hadde det vært utrolig kult om du delte det i kommentarfeltet under. Og hvem vet, kanskje jeg lager en hel podcast-episode om tips, triks og utstyr til hardboot splitboarding. Kanskje Krister Kopala er gira på å bli med i podden igjen, så kunne vi nerdet skikkelig på dette temaet. Det hadde vært rått.

Over og ut,

Roger og Knut